Hvordan ble jeg langrennsløper?
1916 Views

Hvordan ble jeg langrennsløper?

November 05, 2015
Skrevet av:

Melina Meyer Magulas

Nå byr jeg på meg selv slik at vi kan bli bedre kjent. Så her kommer et utdrag av min historie så langt, som har dannet grunnlaget for hvorfor jeg driver med det jeg gjør i dag og hvorfor jeg kan mener jeg kan uttale meg om temaer som kropp, prestasjon, helse, idrett mer mer.

Sånn helt grunnleggende

Jeg er en halvt gresk, halvt norsk Oslo-jente fra Bekkelaget/Nordstrand. Mamma fra Frogner i Oslo og pappa fra Rhodos – Hellas. Mange er litt forutinntatte og spør om jeg besøker pappa ofte. Litt frekt å anta synes jeg, men ser den altså: De er gift og bor på Nordstrand, og jeg har to yngre brødre. One big, happy family! Vi har bodd i Italia (Roma/Parma), Bergen og Oslo, og aller mest på Bekkelaget. Der var det flott å vokse opp og masse fritidsaktiviteter å drive med. Jeg har hvert innom det meste og er glad for det nå.

Dancelife

Når det gjelder den rent faglige bakgrunnen min er den en kombinasjon av teori og praksis. Jeg har jeg 3-år med fagskole i dans fra Bårdar Akademiet, men jeg har danset siden jeg var ca 6 år – Alle stiler, men jeg er en moderne- og ballett jente ”at heart”. Etter Bårdar jobbet jeg som danser, og gjør fortsatt sporadiske oppdrag for å holde gnisten og kontakten med de skjønne menneskene i et miljø som ikke er likt noe annet jeg har hvert borte i. Dansere er frie, kreative, kunstneriske, ekstremt dedikerte, trener hardt, men de fleste lever ikke som toppidrettsutøvere selv om de trener like mye (mer) som en.

_BAL4734

_BAL4711 copy

_BAL4707

Fra elevproduskjon 2.klasse på Bårdar. Husker at gulvet var vell glatt for tåsko.
Fra elevproduskjon 2.klasse på Bårdar. Husker at gulvet var vell glatt for tåsko.
Tull og tøys i biomek-laben.. nevnte jeg at dansere er litt…frie?
Tull og tøys i biomek-laben.. nevnte jeg at dansere er litt…frie?

I årevis trente jeg 6-7 dager i uken 4-8 timer om dagen. Jeg elsket det! Kroppen var på topp. Jeg var nesten aldri syk, jeg hadde lite skader (i fht andre dansekolleger) og hadde masse energi. Både selve treningen, den strenge disiplinen, pedagogene, miljøet og det å stå på en scene var fantastisk. Det jeg ikke visste var at inni kroppen min var det strukturer som sakte men sikkert endret seg.  Jeg begynte å slite med å treffe de riktige linjene og gjøre visse posisjoner der ryggen skulle bøye seg bakover eller man skulle løfte beinet høyt bak seg. Det gikk liksom ikke slik som før! Så kom ryggsmertene. Som danser er du skolert at ingen er interessert i å se hvor vondt du har det i musklene eller hvor sliten du er. Man puster smerten ut gjennom tennene, det vil si med et smil om munnen. Prøv det, det funker…sån passe!

Jeg ignorerte smertene veldig lenge, spiste masse piller og når jeg ble varm på trening og adrenalinet kom gikk alt bedre. Høh..Sånn gikk dagene og årene. Da smertebildet ble så ille at jeg fikk problemer med å kle på meg på egenhånd, og ikke klarte dette uten at tårene presset på, hadde det gått for langt. Jeg skjønte da hvor sårbar jeg var som danser og innså at jeg måtte ha en plan B i for livet mitt. Jeg søkte Jus på UiO, men det var ikke riktig for meg og jeg hoppet av etter ett år. Tidligere hadde jeg kommet inn på Norges Idrettshøgskole, men dansingen var i full blomst og jeg måtte kjøre på. Når var tiden moden for å iverksette plan B,  og jeg søkte, tok opptaksprøven på nytt, kom inn og takket ja. Beste avgjørelsen i mitt liv! Jeg fikk toppidrettsstatus og tilrettelegging i studiet slik at jeg kunne gjøre dansejobber selv om jeg studerte.

3 fantastiske år på med Bachelor i Idrettsbiologi ble etterfulgt av et 2-årig masterstudium, som jeg valgte å bruke 3 år på pga treningshverdagen min med mye reising og pga omfanget til studien jeg valgte (den er enda ikke over). 6 år på NIH, der jeg har fått venner og venninner for livet, møtt min ekteman og oppdaget hvilke fagområder jeg har talent (og ikke talent) for.

Oh happy day!
Oh happy day!

 Turning point nr 1

Det var på NIH at jeg kom borti mennesker som virkelig hjalp meg i fht ryggen. Tilgangen på fagfolk er unik. Etter mange runder med fysioterapeuter og naprapater for å få bukt med muskelsmerter og nevrale utslag, kunne en dyktig ortoped ved Olympiatoppen og Ullevål konstatere et par brudd, fremoverglidning av og flere prolapser i ryggsøylen. Auda! Så satt jeg der da, hos ortopeden og spurte så pent når jeg kan forvente å danse igjen? Selvfølgelig kunne han ikke gi meg noe klart svar, men jeg skulle trene alternativt (gjesp!) i ukesvis og gå til fysikalsk behandling, pluss få øvelser. Vi skulle prøve å unngå opperasjon. Tiden gikk, kun liten endring i smerter, men for meg føltes den stor. Jeg forsøkte å komme tilbake til vanlig dansetrening, ettersom diffuse ryggsmerter ikke betyr at du ikke skal trene og bevege deg som før..hadde jeg lest.

Så ble det verre.

 Turning point 2

Smertene eskalerte. Jeg slet med å konsentrere meg på skolen for å sitte var det verste. Jeg måtte planlegge hver eneste bevegelse for å ikke få vondt. Når orker jeg ikke mer, tenkte jeg mange ganger. Det høres banalt ut å ha vondt i ryggen og alle får jo det av og til, men dette liknet ikke på noen ryggsmerte jeg har hatt verken før eller siden.

Det andre vendepunktet kom da min fysioterapeut på OLT sa strengt: ”Nå må du tenke deg om litt om her: skal du danse masse nå, eller skal du kunne løfte opp barna dine om 10 år ???” (han dro på litt der, men treffer nok på de 10 årene ja). Fram til jeg var ca 24 følte jeg at kroppen min tålte ALT, kjør hardt og bit sammen. Men nå måtte jeg tenke meg om der jeg sto nok en gang med én fot inn i operasjonssalen og livskvaliteten var mildt sagt ræva.

Fader heller, tenkte jeg. Jeg tar ikke sjansen på å legge meg under kniven, dette SKAL jeg fikse med trening. Så var det bare å gå inn for nytt rehab-regime, prøve seg frem igjen. For å holde kroppen i gang trente jeg øvelsene mine fra fysio med egen kroppsvekt og prøvde å holde på muskelmassen med sånne kjipe/trygge apparater. Og jeg skøytet! Skøytet og skøyet på ski. Det nydelige med skøyting er at du skal være så pass stabil i området bekken/korsrygg og du har ingen repeterte, ekstreme hofte- eller ryggekstensjoner i bildet. Dermed var skøyting den ENESTE treningsformen som var smertefri. Halleluja! Nå må det legges til at jeg gikk langrenn i Bækkelagets Sportsklub til førsteårs hovedlandsrenn ca, men da alle i jentene sluttet hadde jeg ikke motivasjon til å fortsette siden jeg var der for det sosiale. Etter det var langrenn så ut og snowboard inn og lite visste jeg at det skulle snu så til de grader.

Gjennom skøytingen fikk jeg utløp for masse av den energien jeg vanligvis brukte i løpet av dansetreningene, og å holde formen hjalp på humør og selvtillit. Jeg hadde innsett at jeg måtte ta et laaaangt avbrekk fra dansen dersom jeg skulle klare å kvitte meg med smerter og bedre funksjonene til rygg og bukmuskler. Dette måtte gjøres i kontrollerte former, uten ekstreme bevegelser, slik man alltid må med rehabiliteringstrening.

 Turning point 3 – Hvorfor jeg nå er skiløper

Vi tar en tur til i tidsmaskinen: Jeg går andreklasse på bachelor og det er Ski VM 2011 i Oslo. Eirik, min forlovede, jobbet som skitester for Norge og mest av alt Petter Northug Jr, og er så å si fraværende fra skole og hjemme under hele VM. Bortsett fra på én distanse, der han blir med NIH-gjengen vår ut i løypa for å drikke kakao, høre på radio og heie oss såre i halsen. Vi står å ser på at hurtigtoget går: Det er  Norge, Sverige, Russland med innslag av finsk, sveitsisk, tysk, italiensk og fransk stormer forbi. Det kommer noen små grupper med de samme nasjonene som har sluppet feltet litt etter. Vi drikker en kopp kakao, hører litt på radio og så kommer det et tog til. Bare at dette toget går mye saktere og litt mer stakkato enn det første. Toget med nasjonene du ikke ser i World Cup: Venezuela, Kenya, Brasil, Togo, Spania osv osv.

Det gikk tungt! Blytungt.

”Stakkars” sa jeg til Eirik.

”Til og med jeg går fortere på ski enn enkelte av de gutta der!”. Fakta.

Hvor på Eirik slenger ut: ”Kan du ikke bare gå for Hellas du da?”.

Overveier dette i ca 60 sekunder.

”Ja, det kan jeg faktisk!”

Dette var vel halen på feltet
Dette var vel halen på feltet
Skitest fra morgen til kveld
Skitest fra morgen til kveld
IMG_0149
Bålkos
Folkehavet..uforglemmelig
Folkehavet..uforglemmelig

IMG_0047IMG_0152

Veien videre

 Så var idéen født og nå tre år senere representerer jeg Hellas i langrenn! Jeg er inne i min tredje sesong med skirenn. Jeg fikk en aav få plasser på laget til VM i Falun, og den plassen måtte jeg gå inn til, så gratis kom den ikke.  Neste mål er VM 2017  i Lahti. Jeg har også et øye på OL i 2018. Hva er poenget? Selvrealisering, representere mitt andre land internasjonalt, inspirere andre greske/søreuropeiske jenter til å drive med vintersport, bygge bro mellom en liten skinasjon og en stor. Rent personlig føles det godt for en jente med prestasjonshode skrudd på toppen, å kunne fortsette å pushe grenser selv om det nå er på en annen arena enn den jeg har tilhørt mesteparten av livet. Jeg får heller danse på ski.

Selvsagt er jeg ikke glad for at jeg skadet meg og måtte legge om karriereveien, men jeg får oppleve noen fantastiske ting i forbindelse med skisatsingen som jeg ikke ville hvert foruten og jeg har lært masse om meg selv.  Det at jeg ble sidetracked i dansekarrieren og ble værende på NIH førte meg i tillegg sammen med mannen i mitt liv: Min kjæreste, ektemann, trener, støtteapparat og bestevenn, Eirik. Hvordan det ellers ville gått vil jeg faktisk ikke tenke på.

Gjennom Eirik og LYN SKI har jeg fått uvurderlig hjelp til alt som har med ski å gjøre. I Hellas representerer jeg en skiklubb som heter EOS Metsouvo, der treneren, Timoleon Tsourekas, også er landslagssjef for skiskyting og langrenn i Hellas. Timos har også hjulpet meg masse og har beholdt troen på ferske, lille meg.

Verdens fineste sted Seiser Alm
Verdens fineste sted Seiser Alm
Jeg går på Atomic med Salomon system. Eirik's girl
Jeg går på Atomic med Salomon system. Eirik’s girl, that’s right.
Klubben i mitt <3
Klubben i mitt <3 Fra KM 2013

I Hellas er det selvsagt bitteliten kultur for skisport, men der har sne et skiforbund og de har høye fjell. De som går langrenn har gått på ski siden de kunne stå på to bein, men de er nok best på rulleski likevel. Det er flest skiskyttere og det er vel ingen rene langrennsløpere på laget bortsett fra meg. I praksis betyr dette at de nok ikke er så gode i klassisk. De har dog respektable plasseringer i IBU cup. Hellas i langrenn er litt som Norge i turn. Enkelte er gode og konkurrerer internasjonalt, men det er ikke kultur for det og det blir få utøver å velge i. Nå er langrenn heller ingen verdensidrett…

 Sum á sumarum

Å ha drevet med organisert fysisk og teknisk trening i over 24 år har formet meg som person og fagperson. Jeg er laaaangt fra utlært og elsker å lese, og å lære både teoretisk så vel som praktisk fortsatt. Det skal jeg gjøre så lenge jeg lever! Vitenskapen står ikke stille, heldigvis. Akkurat nå har jeg en slags liten akademisk «pause» nå etter masteren, men har et ønske om å ta en doktorgrad og jobbe mer med forskning. Så nå jobber jeg videre med et prosjekt i en forskningsgruppe på Seksjon for fysiskprestasjonsevne på Idretthøgskolen. Nerd, but lovin’ it! I jobben som idrettsfysiolog og Performance Coach på Magnat Performance Center får jeg også utvikle meg en del faglig og får jobbe med mye forskjellig innen idrett og helse, men har muligheten til å drive mye med langrenn. Akkurat nå er det perfekt.

Jeg har lært meg at veien blir til mens man går, og at ikke alt går som planlagt betyr ikke nederlag, men at nye eventyr venter deg. Nå går veien mot Lahti!

På Magnat Center. Foto: Emilie Bratt Jakhelln
På Magnat Center. Foto: Emilie Bratt Jakhelln for Redbull

Det var min historie til nå og jeg håper du føler du kjenner meg litt bedre. Takk for at du leste!

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy