Clas Brede Bråthen trekker seg som sportssjef. Her er hans egne avskjedsord.

Clas Brede Bråthen trekker seg som sportssjef for hopp – etter 20 år i jobben. Her er avskjedsordene hans:

Så lenge jeg kan huske har hoppsporten vært en rød tråd i livet mitt.

Helt fra faren min tok meg med i Vikkollen i Mjøndalen, tidlig på 70 tallet, har jeg vært fasinert av spenningen den har gitt meg.

Mitt liv med denne idretten har gitt meg så uendelig mye av opplevelser, lærdom, gleder og ikke minst, nettverk og venner på tvers av landegrenser og andre barrierer.

Jeg tenker at jeg har vært heldig som har fått oppleve det aller meste som utøver, trener, tillitsvalgt og leder.

Som utøver opplevde jeg både den sitrende spenningen av å presse meg sjøl til grensa av hva jeg egentlig turte – og ikke minst, den ekstatiske gleden av å mestre, lykkes og vinne.

Som leder har jeg vært så privilegert at jeg har kunnet bidra til at mange andre små og store utøvere har fått oppleve det samme som meg.

LJUGE PÅ ALDEREN

Da Steinar Johannessen, sammen med den daværende hoppkomitéen, i 2004 ba meg om å bli sportssjef for Hopplandslaget, mente Steinar jeg burde ljuge litt på alderen siden han syntes jeg var i yngste laget.

Steinar kjente styrkene og svakhetene mine godt siden han og jeg allerede hadde en nesten 20 år lang relasjon. Men jeg opplevde det som en enorm tillitserklæring å få muligheten til å bidra.

Med et ungdommelig pågangsmot – og kanskje litt overmot tenkte jeg at jeg nok skulle få utretta alt jeg ønska i løpet av de 4 åra kontrakten varte – lite ante jeg da at jeg skulle få være en sentral del av denne fantastiske sporten i 20 år – og på nært hold få oppleve prestasjoner av norske og internasjonale skihoppere – Det har tidvis tatt pusten fra meg.

Et langt liv i hoppsporten har gitt meg muligheten til å møte og bli kjent med alt fra legender som Birger Ruud, Helmuth Recknagel, Bjørn Wirkola og Matti Nykänen til mange av vår tids største utøvere som Kamil Stoch, Gregor Schlierenzauer, Sara Takanashi, Marius Lindvik, Halvor Egner Granerud og Maren Lundby – for å nevne noen.

MUHAMMED ALI OG KONG OLAV

I tillegg har jeg fått møte personligheter som Nicky Lauda, Muhammed Ali, Diego Maradona, Chuck Norris og ikke minst Kong Olav, Kong Harald og Kronprins Haakon.

Men det som mest av alt har brent seg fast i hjertet mitt er å få jobbe side om side med de mange ildsjelene som har viet livet sitt til hoppsporten.

Gode eksempler på disse hverdagsheltene er Tor Håkon Standnes, Jan Skevik, Atle Nordvik, Trond Bysveen, Aasmund Sprauten, Magne Sørestrand og kanskje den jeg har hatt et nærest forhold til, i tillegg til faren min, Trygve Bringsverd.

Jeg har vært så privilegert at jeg har fått være nært på så mange som har lykkes å bryte grensene sine. Det har gitt meg mange ubeskrivelige øyeblikk.

Jeg har fått oppleve Thea Kleven på 5 år i Gjerpenkollen – og jeg har fått oppleve en 23 år gammel Bjørn Einar Romøren sette verdensrekord i Planica.

TENKER PÅ FRANK

Mang en gang har det skjedd at tårene har kommet, og nesten alltid går tankene tilbake til faren min – Frank, som om mulig fant enda større glede i denne sporten.

Jeg kan ikke understreke nok den takknemligheten jeg føler overfor foreldrene mine – som la til rette for at jeg kunne vie barndom- og ungdomsåra til skihopping.

Og i hoppmiljøet som jeg alltid har vært sterkt knytta til, fikk jeg muligheten til å møte folk som jeg ikke bare har stor respekt for, men som også har forma meg som menneske.

MANGE Å TAKKE

Svein Iversen, Odd Grette, Steinar Johannessen, Sigmund Korn, Ole Bremseth, Geir Ødegård, Sverre Meløe, Ole Gunnar Fidjestøl, Ludvik Zajc, Jon Inge Kjørum, Ole Terje Letmolie, Bente-Lill Romøren, Walter Hofer.

Bjørn Einar, Alex, Magnus, Christian, Jermund, Henning, Adrian, Kenneth, Thomas, Silje, Bine, Tore, Arne, Mats, Line, Ståle, Tore, Anders, Espen, Mika, Morten, Kjetil, Rune, Andreas, Lars, Stine og alle de jeg har fått jobbe sammen med i Hopp-Norge.

Disse 20 åra har bydd på mye glede, men også mange utfordringer.

Jeg vil benytte anledningen til å takke kona mi Hege og de fire unga våre. Og alle våre nære venner – dere vet sjøl hvem dere er – takk for at dere er der for oss.

Det er hevet over enhver tvil at jobben min har prega familielivet. For meg har det å være «hoppsjef» ikke bare vært en jobb – det har blitt en livsstil – nærmest et kall.

STOR KJÆRLIGHET 

Heldigvis er kjærligheten til skihopping stor i familien vår – spesielt hos kona mi og den eldste dattera mi. Gjennom disse 20 åra har de involvert seg i miljøet, og tilknytningen har blitt så sterk følelsesmessig at den har blitt en del av oss. De har vært tett på både oppturene og nedturene.

Å slutte i jobben som sportssjef har aldri vært noe tema hjemme hos oss, uansett hvor tøft det har vært. Men sent i høst sa familien min ifra om at «nå går det dessverre ikke lenger». De savna den gamle versjonen av meg. Han som så muligheter, ikke problemer.

En stor del av tiden min har vært viet til å kjempe for hoppsportens framtid og hoppsportens plass i Skiforbundets organisasjon.

Når det gjelder framtida vår, er jeg stolt over å ha bidratt til at vår kjære hoppsport har klart kunststykket å utvikle seg fra å handle om tradisjoner, treski og topplue til at den nå forbindes med spektakulære skiflygingsrenn for menn og kvinner.

Det handler om den «grønne streken i bakken», RAW AIR og dramaturgi, som vi har vært så heldige at Jo Nesbø bidro sterkt til at ble utviklet.

Det er en person jeg vil trekke fram og takke i forbindelse med at vi i 2004 utviklet visjonen og verdiene til Norsk Hoppsport, for å jobbe mot å bli Verdens Viktigste Hoppnasjon, en som også gav meg kloke råd når det stormet som verst – Njål Berge.

Internasjonalt står sporten vår sterkere enn noen gang. Vi har en internasjonal medieoppmerksomhet som er de færreste idretter forunt – og årets hoppuke viser med all mulig tydelighet at vi fortsatt kan invitere til folkefest i bakkene rundt omkring i verden.

Allerede nå meldes det om utsolgte arenaer på flere destinasjoner resten av sesongen.

STOR VERDISKAPNING

Hoppsportens store og brede popularitet internasjonalt gjør at vi i Norsk Hoppsport -gjennom den største inntektskilden til toppidrett: TV-inntektene – bidrar med en svært stor del av verdiskapingen til Norges Skiforbund.

Men dessverre har jeg gjennom mange år sett at vår andel av denne verdiskapingen ikke blir tilbakeført til utøverne våre.

Mens sporten vår styrkes internasjonalt, kan det se ut som om vi i lille Norge ikke klarer å henge med.

Vår lille, men ekstremt dedikerte gjeng rundt Hopplandslaget har gjennom mange år fått veldig mye ut av de midlene vi har blitt tildelt.

Og jeg er stolt over å ha vært med på å bygge en kultur hvor ikke bare enkeltindividene har bragt heder og ære på vegne av Norge, men hvor vi har gjort det sammen som et lag.

Jeg er imidlertid redd for at den tiden nå er forbi.

Den økonomiske modellen som Norges Skiforbund tviholder på – innebærer ikke bare at utøverne våre blir “frastjålet” de verdiene de skaper – men de «frarøves» også muligheten til å holde tritt i en knallhard internasjonal konkurranse.

Dette har jeg også gjort helt klart for dagens ledelse, både verbalt og skriftlig.

Jeg har forsøkt alt jeg kan, fra møter og skriv til samtaler og konfrontasjoner med den øverste ledelsen i Norges Skiforbund.

TALT FOR DØVE ØRER

Men faktum gjenstår. Jeg opplever å ha talt for døve ører. Jeg har ikke flere verktøy å bruke og ingen flere steiner å snu.

Det får meg til å tenke at kanskje er det slik at jeg nå – etter 20 år – står i veien for at Norges Skiforbund skal gi hoppsporten de sårt tiltrengte ressursene den fortjener og trenger.

Jeg er dessverre redd for at sentrale personer i Norges Skiforbund vil oppleve det som et personlig nederlag å tilføre oss en større andel av de pengene vi faktisk bringer inn, så lenge det er jeg som leder Norsk Hoppsport.

Dette er grunnene til at jeg nå med tungt hjerte meddeler dere at min tid i Skiforbundet, etter denne sesongen, er over.

NOK ER NOK

Nok er nok.

Jeg vet at jeg forlater et Hopp-Norge som står samlet – så får jeg bare håpe at Norges Skiforbund synes at det vi står for og kjemper for er verdt å bevare også i framtida.

Min kjærlighet til vår vakre idrett vil for alltid være like stor og sterk. Den er nedarvet og blitt som en del av mitt DNA.

Med respekt og ydmykhet – men denne gangen helt uten glede – etter skiflyging i Planica mars 2024 takker jeg av i Norges Skiforbund.