Med et saftig padlerykk knapt to kilometer før mål parkerte Heidi Weng (29) konkurrentene. Etter over tre års ventetid var hun endelig tilbake på toppen av seierspallen. Men hun fryktet det skulle glippe.
7. januar 2018 gikk hun til topps i Tour de Ski. Siden har det vært mye motgang for Heidi Weng.
Nå er imidlertid ventetida på en ny seier over. Med et imponerende rykk to kilometer før mål distanserte Weng konkurrentene på den 30 km lange jaktstarten i Engadin, som avsluttet verdenscupsesongen.
– Det var veldig digg, sier Weng til NRK.
I skifteområdet ropte lagvennninnene Anne Kjersti Kalvå, Helene Marie Fossesholm og Udnes Weng-tvillingene Wengs navn mens de klappet taktfast.
Etterpå innrømmer imidlertid Weng at rykket kostet mer enn hun hadde planlagt, og hun var nervøs da Ebba Andersson nærmet seg på slutten.
– Jeg måtte snu meg hundre ganger, og så tenkte jeg at jeg må ikke snu meg så mye at jeg tryner. Men det var så tøft å gå med den snøen som var, det var akkurat som om det var lim på slutten, beskriver hun.
Så stjerner
– Bakken var veldig mye lenger enn jeg hadde trodd. På toppen så jeg litt mørkt på hele greia, sier Weng.
– Jeg var så stiv. Så jeg tenkte at jeg må bare klare å holde meg på beina nedover. Jeg så stjerner i mål, innrømmer hun.
Weng påpeker at føret var mye seigere enn da de testet løypa.
– Da vi var her på trening var det jo kjempefart nedover, og jeg kan ikke huske at flata før oppløpet var der en gang. Jeg bare håpet at Ebba ikke tok meg igjen. Da jeg la meg ned tenkte jeg «har jeg egentlig kommet meg over mål». Men det hadde jeg jo, tror jeg, så det var jo bra, smiler Weng.
– Jeg ble nesten litt nervøs på slutten for at Ebba skulle ta meg igjen, men jeg er veldig fornøyd. Dette var stort, erkjenner hun.
«Håpløs» sesong
Ebba Andersson ble nummer to, Julija Stupak fra Russland nummer tre og Jessie Diggins fra USA nummer fire.
Heidi Weng fortsetter dermed å sanke gode opplevelser på tampen av en vanskelig sesong. Etter VM-sølv på tremila forrige helg avslørte hun nemlig at lista av problemer har vært lang.
– Jeg har vært småskadet, det har vært sjukdom, jeg har hatt insektbitt og gått på antibiotika. Alt har vært helt håpløst, føler jeg, sa Weng da.
Sesongen som startet med at Weng brøt sesongåpninga i Ruka på grunn av koronafrykt, endte altså med gulll (stafett) og sølv i VM og seier i det siste verdenscuprennet.
– Jeg synes det har vært et litt rart år med både det ene og det andre. Det har vært berg-og-dalbane i hele år, da er det utrolig gøy å avslutte sånn. Da må jeg bare ta med at det funker bra hvis man er i form, sier hun nå.
– Det er ekstra artig at det er hun som lykkes, særlig når vi tenker på de utfordringene hun hadde ved sesongstart, sier landslagstrener Ole Morten Iversen.
Spesiell tremil
Det var ei meget spesiell tremil, med start drøyt 1800 meter over havet og målgang rundt 1650 meter over havet. Men snøvær og vind gjorde løpet tøffere enn løypeprofilen skulle tilsi.
De fire først startende i jaktstarten samlet seg tidlig i en tetgruppe. Der måtte Weng og Andersson bytte på å dra, mens Diggins og Stupak så ut til å trives bak ryggen på tetduoen.
Kampen i kampen var duellen om sammenlagtseieren i distanseverdenscupen, der Diggins ledet med 43 poeng før vinterens siste renn. Dermed ville det holde for Andersson med seier, hvis Diggins ikke ble bedre enn nummer fire.
Med seier til Weng i rennet, vant Diggins den duellen. Dermed fikk også amerikaneren en god avslutning på en historisk sesong, sier landslagstrener Ole Morten Iversen.
Historisk Diggins
Hun ble den første amerikanske kvinne til å vinne langrennsverdenscupen sammenlagt, den første amerikaneren i historien til å vinne distanseverdenscupen og den første amerikaneren som vant Tour de Ski.
I 2013 var Diggins med på å vinne USAs første VM-gull i langrenn og i 2018 var hun med på å vinne USAs første OL-gull i langrenn, begge ganger på lagsprint.
Jessie Diggins er med andre ord i ferd med å bli den største i amerikansk langrenn gjennom tidene, selv om VM i Oberstdorf resultatmessig ble en nedtur.