Dagen der alt klaffet

Vi møter bronsevinneren fra VM-sprinten på hjemstedet Lillehammer. Han stråler i ny oppkjørte løyper like ved der han bor sammen med sin kjære Siri og lapphunden Røa. Det har gått tre uker siden han opplevde drømmen om VM medalje i Oberstdorf. Og siden NM del 2 ble avlyst har han fått senket skuldrene  og kjent på hvordan det er å være en av verdens beste sprintere.

–En barndomsdrøm

–Det har vært en barndomsdrøm å representere Norge i et VM. Jeg husker alle verdensmesterskapene jeg har sett på TV opp gjennom årene, og drømt meg bort om en dag å være der selv. Det er derfor veldig stort og endelig klare det, forteller Håvard Solås Taugbøl (27).

Lillehamringen er oppvokst med mor, far og to storesøstre. Han har hatt en aktiv oppvekst der det stort sett gikk i langrenn, fotball og etter hvert sykkel.

–Vi tilbragte meste av tiden ute i naturen, og hver påske i flere år ble brukt til å gå på ski fra DNT til DNT hyttene i ulike fjellområder. Etter ungdomsskolen gikk jeg skilinja på Lillehammer Videregående Skole, med påfølgende årsstudium i økonomi og administrasjon på Høgskolen i Lillehammer. Siden den gang har jeg satset 100% på langrenn, forteller Taugbøl.

Når skjønte du at det var langrennsløper du ville bli?

–Jeg begynte å trene systematisk som 14 åring. Da var jeg ferdig med Ungdommens Holmenkollrenn, og begynte på mitt første år i Hovedlandsrennet. Fotball og sykkel ble da nedprioritert. Langrenn var det som galt, forteller han med et smil og fortsetter.

–I starten av karrieren var jeg veldig ivrig, og det var utrolig motiverende å trene og konkurrere. Jeg gikk derimot på en del treningssmeller, og var kanskje ikke den smarteste på den biten, men jeg lærte masse og fikk gode erfaringer som jeg har tatt med meg senere.

–Tålmodighet er undervurdert

Håvard forteller videre at han ofte har følt at han har hatt nivået inne, men ikke fått det ut når det virkelig gjelder.

–Jeg begynte å bli eldre og følte jeg aldri fikk det helt til. I tillegg har jeg kjent på presset av å måtte levere hver sesong. På toppen av dette kommer også situasjonen om å gå inn og ut av diverse lag. En får dermed ulike perioder hvor en er usikker på om det er verdt å holde på med langrenn, og om en heller skal finne på andre ting. Heldigvis holdt jeg ut, og fant min måte å løse det på. Det angrer jeg ikke på i dag. Tålmodighet er undervurdert, for å si det slik.

Håvard trener mye. Han ligger på ca. 800 timer i året, der 90% er rolig trening. Og det er en treningsform han er mer glad i en kanskje de fleste langrennsløpere.

–Ja, jeg liker å sykle. To hjulingen blir brukt mye i løpet av våren og sommeren. Den fører meg til flotte naturopplevelser, og gir god mengdetrening. Når det gjelder faste sprint økter, kan det være 20 -25 drag på 15 -20 sekunder i varierende terreng. Det hjelper på stayer evnen som man trenger i sprint. Ellers er vel favorittøkta en rolig langtur på skareføret på fjellet, forteller han.

På landslaget blir Håvard trent av Arild Monsen, men bruker også Marthe Kristoffersen som medhjelper siden de begge bor på Lillehammer. Han beskriver skimiljøet rundt seg som unikt.

–Det er gull verd å ha så mange skiløpere i nær omkrets. Da får en matchet seg om en ønsker det. Ja, jeg vil vel beskrive nærmiljøet for oss skiløpere som ganske unikt, avslutter den ferske bronse vinneren i sprint.