Spiseforstyrrelser - hvorfor holde det skjult?
2127 Views

Spiseforstyrrelser – hvorfor holde det skjult?

Januar 29, 2021
Skrevet av:

Kristin Roset

Du kan være 13 år og bestemme deg for å bli best. Ja, du kan også være 18 år for å bestemme deg for det samme. Men ingen kan bestemme om hvordan resten skal utarte seg? Det kan miljøet rundt deg, – og åpenhet om det jeg ser på som en av idrettens største utfordringer.

Tekst: Kristin Roset

 Jeg var 13 år da jeg bestemte meg for å bli best- enten i langrenn eller friidrett. Jeg viste tidlig talent for nettopp disse idrettene. Avgjørelsen for å velge hva jeg ville satse på skjedde da jeg var 17 år.

 

La to og to sammen

Valget falt på friidrett og mellomdistanse. Et valg som ble tatt fordi jeg gjorde det litt bedre i friidrett, og jeg syntes det var enklere å løpe enn å gå på ski. Det var jo bare å løpe rett fra husdøra og kjøre på. I tillegg ble jeg tatt ut på et lag for de beste i Norge innen mellomdistanse. Det fristet mer enn å smøre ski og fryse på treningene.

Jeg hadde vunnet 400 meter på Junior-NM denne høsten hvor jeg ble 18 år. Like før jul skulle 3.klasse idrettsfag på Høgskolen i Oslo. Her ventet oksygen opptakstest for første gang. Jeg var selvsagt spent, noe som mine to gym lærere også var. Ja siden jeg hadde gjort det så bra på friidrettsbanen noen måneder før.

Denne høsten før jeg fylte 18, hadde derimot ikke vært optimal. Med hormoner opp etter ørene og litt kjærlighetsproblemer hadde jeg spist litt mindre sunt og ikke vært så motivert for trening. Dette hadde resultert i vektoppgang, og det skulle også vise seg at denne «ukjente» testen skulle gi et dårlig resultat. Det fikk jeg i tillegg høre med klar tekst fra mine to lærere som jeg så opp til.

Det endte med å legge to og to sammen, og den «nybakte» myndige jenta begynte å slanke seg. Trene mer og spise mindre. Selvfølgelig ville jeg oppnå ett nytt NM gull året etter. Koste hva det koste ville.

Kort fortalt endte det hele både dårlig, bra og dårlig igjen. Jeg fikk sesongen deretter ødelagt på grunn av anoreksi og resultater som ikke var noe å skryte av. Så skjerpet jeg meg og fikk opp vekta til det akkurat «nødvendige» og presterte til 3 NM gull, Nordisk mester og EM deltagelse på 1500 meter.

Kroppen ville ikke mer

Så ville ikke kroppen mer. Benskjørhet var allerede utviklet, og jeg brakk flere ben i kroppen i en alder av 24 år. Det endte med bulimi i stedet for anoreksi og til slutt legge piggskoene på hylla. Årene etter er lite å prate om da jeg enda en gang fikk anoreksi. Dette pågikk til jeg var 31 år. Heldigvis fikk jeg den rette hjelpa i godt voksen alder, – og er i dag mamma til to skjønne barn.

–Hele poenget med dette innlegget er ikke min dårlige og vonde erfaring. Det er hvordan mange av de unge, de nest beste og ikke minst de aller beste opplever kroppspresset som utøver i dag. Et press som utpeker seg både gjennom miljøet, i sosiale media og fra trenere som ikke vet hvordan de skal håndtere den aktuelle utfordringen.

Sunn Idrett gjør mye forebyggende arbeid. Deriblant å gi trenere og idrettsmiljø mer kunnskap på akkurat dette området, men de klarer naturlig nok ikke å nå alle der ute. Likevel har de vært svært viktige i mange år der har satt fokus på idrettens «skjulte» utfordringer.

For- det er fremdeles vanskelig å snakke om spiseforstyrrelser og kroppspress i idretten. Det sniker seg inn i det daglige uansett hvor du enn beveger deg. Og ungdommene som fanger opp kroppshysteriet blir bare yngre og yngre. Ikke rart når de lærer seg å bruke Ipad og telefon lenge før de er 10 år. Mange er flinkere til å finne fram på tastaturet enn vi voksne er, og veien er ikke lang til sosiale medier og uheldige påvirkninger gjennom bilder og prestasjon.

 

Med erfaring: –Vi er 2021. Hvorfor skal det fremdeles være så forbaska tabu? En utøvers kropp er den som skal gjøre jobben, og hvert enkelt individ er født med forskjellig kroppsfasong, muskulatur og psyke, skriver artikkel forfatter og redaktør Kristin Roset.

Trenger god veiledning og støtte

Som «gammel» toppidrettsutøver er det vondt å møte utøvere som sliter med å finne seg selv i idretten. Ja, det å bli trygg på egen kroppsfasong, egen trening og egne spisevaner. Det er slett ikke enkelt å stole på seg selv når en begynner å sammenligne seg med treningskamerater eller forbildene man ser opp til. Hvorfor spiser jeg mer enn hun? Hvorfor er jeg født med denne kroppen og ikke den spinkle som jeg trener med hver dag? Hvorfor sier treneren at jeg ser bra ut dersom jeg har blitt tynnere? Hvordan skal jeg trene for å utnytte mine styrker i min kropp?

Det er rett og slett ikke lett for en lovende ungdom å finne disse svarene selv. Da trenger man god veiledning og støtte. Og det må skje i hverdagen- ikke på samlinger i ny og ne. Menneskene som følger utøveren tett opp må vite hvordan de skal håndtere dette, og de må se hver enkelt utøver. Det vil gi tillitt, trygghet og mest sannsynlig prestasjon på sikt.

Til sist vil jeg si at det er på tide at det blir slutt på å ikke snakke om disse utfordringene. Vi er i 2021. Hvorfor skal det fremdeles være så forbaska tabu? En utøvers kropp er den som skal gjøre jobben, og hvert enkelt individ er født med forskjellig kroppsfasong, muskulatur og psyke. Dette må sees i helhet, og jobbes utfra det. Vi har institusjoner som kan det meste om å få ektepar/samboerpar til å lære å snakke sammen og forhåpentligvis finne ut av hvor skoen trykker. Vi har profesjonelle som lever av å hjelpe mennesker med depresjoner og lignende. Hvorfor i all verden skal de da ikke være mulig å være mer åpne om idrettens kanskje største utfordring?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy