Halvor Halvorsen Dahl Archives - Skisport

Johan Sætre: Idrettsgleden og farsarven

I 2009 traff jeg Johan Sætre i den vesle stua ved Plassen i Søre Trysil. Han fortalte om sine og faren Olavs opplevelser i hoppbakker og skiløyper…

Jeg har truffet Johan Sætre flere ganger, men i 2009 skulle det bli et spesielt møte. Hjemme i den vesle stua ved Plassen i Søre Trysil, møtte jeg Johan hjemme hos foreldrene Reidun og Olav, drøyt halvannet år før foreldrene døde.

Intervjuet med Olav, som opprinnelig var fra nabogrenda Skjærberget, skulle i utgangspunktet handle om merittene på skytebanen, der han blant annet var nordisk mester i feltskyting.

Johan Sætre: – Kronprins Olav tilskuer

Likevel, blant de mange gjeve premiene, finner Olav fram et lite fingerbøl av en pokal. Den ble ikke vunnet på skytebanen. Men i skibakken, sammen med broren Jofred. Årstallet var 1933.

Olav hadde ikke fylt 11 år ennå, men hoppe kunne han!

– Det skulle være skjoldkonkurranse mellom skolene i Trysil. Dagen i forveien hadde kronprinsen og kronprinsessen vært i Tørberget og innviet kirka der. De overnattet i Innbygda og kom for å se på oss dagen etter. For min egen del var det den aller første konkurransen. Vi hoppet i det minste hoppet i Skredderbakken, der lengdene kunne være mellom 20 og 30 meter.

Skjærberget vant konkurransen i yngste klasse og de to som ble tellende i konkurransen etter at regnskapet var gjort opp, var nettopp Olav og Jofred. Ikke rart at den aller minste pokalen i samlingen er den som kanskje ruver aller mest!

Alt er annerledes

– Det er ikke mye som er slik det var før i tiden, sier Olav ettertenksomt og kikker ut gjennom vinduet.

– Jeg skjønner ikke hvordan det har blitt, jeg. Før var vi med på alt som foregikk, og skiløyper og hoppbakker var det over alt! Hjemme i Skjærberget var alle aktive, slik ungene var den gang. Skulle vi i hoppbakken, tok vi på oss langrennsskia og tok hoppskia på skuldra og dro avsted.

Også Johan Sætre, sønnen som ble oppkalt etter bestefaren, fikk oppleve mye av de samme tradisjonene som faren beskriver. Unger i alle aldre rundt Plassen, 10-15 i tallet, lagde sine egne aktiviteter og fikk tida til å gå med lek og moro noen tiår senere.

– Selv gikk jeg for det meste på langrennsski, og fant jeg en bakke, benyttet jeg muligheten til å lage et spretthopp i løypa. Med det utstyret måtte jeg pent lære meg å ta nedslag, dersom jeg skulle holde meg på beina, sier Johan.

Johan Sætre
HØGBERKSBAKKEN: Kunstneren og den tidligere spydkasteren, Einar Røberg med maleriet av Høgbergsbakken, der han beskriver minnene fra den gang Olav Sætre hoppet så langt at han trodde han aldri ville lande igjen. Foto: Viktor Storsveen

«Monsterbakken» i grenda

Høgbergsbakken i Skjærberget var en av de største i mils omkrets, og et naturlig samlingspunkt for ungdommer i alle aldre på Olavs tid. Under krigen fantes ikke konkurranser, men idrett og lek hadde likevel ingen restriksjoner.

Sammen med blant andre spydkasteren Einar Røberg, som var seks år yngre, fant Olav ut at de skulle gjøre noe med hoppet i Høgbergsbakken. Farten i bakken var stor, og resultatet var at de kom veldig høyt over kulen. Ved å flytte hoppet bakover, skulle svevkurven bli riktigere, mente de spreke ungdommene.

– Jeg landet på 55 meter, langt over bakkerekorden, men det ble knall og fall. En annen gang under krigen endte det med at jeg datt og rev av øret. Vi hadde ikke tråkket langt nok ned i bakken og det ble bråstopp.

Kunstnerens minne

Nabogutten Einar Røberg var som nevnt seks år yngre enn Olav Sætre, men en spreking langt utenom det vanlige. Han var ikke gamle karen da far hans hadde vært en tur på Hamar og kom hjem med ei kule, som de kunne benytte til lek og konkurranser.

For å gjøre en lang historie kort. Kula traff steiner og ble ødelagt. I stedet ble det spikket bjørkebusker som kunne benyttes som spyd. Flere år senere vant skolelærer Einar Røberg til sammen ni NM-medaljer i spyd. Øverst rager de tre gull-triumfene i 1950, 1951 og 1952.

Kulturpersonligheten Einar Røberg gikk bort i september i år. Blant mye av det han etterlot seg, er maleriet av Høgbergsbakken og minnet fra den gang de bygde om hoppet, slik det levde videre i hans eget indre, så lenge han levde.

På maleriet hadde den tidligere skolelæreren forfattet denne teksten:

«Det var natten til 28. januar 1990. Vi bygde en skiflygingsbakke i Høgberget. Olav hoppet først, og seilte 178 meter «Det var full ittnå for deg å hoppe så langt,» sa jeg. «Å jo», sa han.

Minnene fra ungdomstida hjemme i grenda, ble gode og varige minner, selv om kunstneren har løftet både tid og lengde.

– Jeg trodde Olav aldri skulle lande, sa Einar til meg en gang, mens han fortsatt levde.

Aller først, var Halvor

Einar Røberg og Olav Sætre vokste opp noen hundre meter fra hverandre. Ytterligere et par hundre meter unna, bodde han som først satte tryslingene på kartet med ski på beina, nemlig Halvor Halvorsen Dahl.

Som en kuriositet tar jeg med at undertegnedes bestemor, Jenny, vokste opp midt i mellom dem, både i forhold til det som angår tid og sted. Helt uvesentlig er heller ikke det, ettersom denne artikkelen ikke kunne blitt skrevet om så ikke var tilfelle.

I 1868 var Halvor Dahl med i et skirenn i Christiania. Det skjedde 11 år før Christiana Skiklubb begynte med sine berømte Husebyrenn (forløperen til Holmenkollrennene), og det spørs om ikke dette rennet ble holdt på Iversløkka ved Gamle Aker kirke.

Her vant Halvor tredjepremie etter to så sterke navn som Sondre Norheim fra Morgedal og Erling Bækken fra Soknedal. 51 løpere deltok og det ble delt ut 12 premier.

Flere år før hadde han vært med i et skirenn i Drammen hvor han fikk andrepremie, en steintøykopp. Han gikk på ski helt til Drammen og tilbake.

I 1892 vant Halvor et par «Østerdalsski» etter en seier i Nordbybakken i Innbygda. Disse har stått utstilt på Skimuseet i Holmenkollen.04