Harald Grønningen Archives - Skisport

Harald Grønningen: Den «evige toer», og de eventyrlige revansjene

«Elgen», som var ett av kallenavnene hans, var lang, høyest i eliten, han hadde også en lang karriere i langrennssportens absolutte toppsjikt, og han var en publikumsfavoritt.

Tekst: Kjell-Ivar Pettersson

«Elgen» får sitt store internasjonale gjennombrudd da han vinner 15 kilometeren i Salpausselkäspelen i Lahti 1960. Dette skjedde en del år før verdenscupens inntog i skisporten. De årlige rennene i Lahti hadde stor prestisje, på linje med Holmenkollen, og de finske løperne hadde nesten monopol på førsteplassene. Riktignok hadde Anna Ryen fra Dalsbygda fått legende status i Norge da han vant 50 kilometeren i 1936, og svensker hadde noen førsteplasser, men norske langrennsløpere var tilsynelatende vaksinert mot å vinne 15 kilometeren.

Bryter en «forbannelse»
Denne» forbannelsen» bryter Grønningen i 1960. Etter OL-sølv i stafetten, slår han til i de store internasjonale arrangementene. Han fortsetter seiersdansen med gull i Holmenkollen og to NM-gull. I neste sesong er han det store navnet internasjonalt da han gjentar seirene i Lahti og Holmenkollen. I NM vinner han femmila.

Under VM i Zakopane 1962 regnes han som Norges sterkeste kort og en av mesterskapets favoritter. Det ender med sølvmedalje på 15 kilometer, 4. plass på tremila og 5. plass på 50 kilometer. Lagmessig plasserer de norske løperne seg så sterkt på 15 kilometer, med bronsemedalje til Einar Østby og fjerdeplass til Magnar Lundemo, at Norge er stor favoritt foran stafetten.  Men medaljesjansene ryker allerede på første etappe der Magnar Lundemo taper altfor mye på grunn av dårlig glid.


Passering: Eero Mäntyranta har passert Assar Rönnlund på 15 kilometeren.

Smertefullt nederlag
Et plaster på såret til mannen som så langt har to sølvmedaljer, og noen hederlige plasseringer, i de store mesterskapene, er at han vinner 15 kilometer i Lahti for tredje gang. Han får den store vandrepokalen til odel og eie.

Under OL i Innsbruck 1964 kommer en småforkjølet Grønningen på andreplass både på 30 og 15 kilometeren. Mellom løpene holder han senga. Finske Eero Mäntyranta blir skikongen med suverene seire på disse to distansene. På 4 x 10 kilometer ser det ut til å bli revansje for den forsmedelige plasseringen i Zakopane to år tidligere. Norge ligger på andre plass da Grønningen går ut på ankeretappen 13 sekunder bak Sovjet, som har «gamle» Pavel Koltsjin som ankermann. Nesten 20 sekunder etter Norge veksler Finland og Sverige likt. Grønningen har Mäntyranta og Assar Rönnlund «halsende» etter seg, men han har et forsprang som han selv vurderer som trygt. Etter noen kilometer leder han. Så blir den dobbelte sølvvinneren innhentet av den forkjølelsen som han har holdt noenlunde i sjakk så langt under OL. Duellantene Rönnlund og Mäntyranta passerer ham. Deretter går «halehenget» Koltsjin fra ham. Norge ender på 4. plass. Dette er Harald Grønningens mest smertefulle nederlag i idrettskarrieren. Han får et brennende ønske om revansje.

Skuffelse
Den første store muligheten til revansje for stafettmiseren kommer under VM i Holmenkollen to år etter. Forventningene til de norske langrennsløperne, særlig til Gjermund Eggen, er skyhøye. Men åpningsdistansen – 30 kilometer – blir en skuffelse. Den etablerte skikongen Eero Mäntyranta vinner, med landsmannen Kalevi Laurila på andreplass. Harald blir beste norske på syvende plass. For Gjermund Eggen må åpningsdistansen nærmest betraktes som en katastrofe. Han kommer på 16. plass, og han regner med å se resten av VM fra tribunen.

Den norske lagledelsen gjør store endringer i uttaket til neste 15 kilometer. Nesten hele 30 kilometer laget blir erstattet, med unntak av Gjermund Eggen. Dette betyr at Harald, mannen med sølvmedalje på distansen fra de to siste store mesterskapene, blir satt ut. Han blir svært skuffet, men han støtter uttaket av «Engerdalsprinsen», og han stiller opp som støttespiller under forberedelsene.

15 kilometer blir en formidabel revansje for de norske løperne. Gjermund Eggen vinner, med Ole Ellefsæter på andre plass og bronsemedalje til Odd Martinsen.

Har slagplanen klar
Neste øvelse på langrennsprogrammet er stafetten. Der blir Grønningen satt inn på laget igjen. Han er nærmest besatt av ett ønske: Revansje fra stafettløpet i Innsbruck for to år siden. Lagsammensetningen blir Odd Martinsen på første etappe, Harald på andre, deretter Ole Ellefsæter og Gjermund Eggen på ankeretappen. Åpningsetappen legger grunnlaget både for norsk suksess og for kallenavnet til Odd Martinsen – «Stafett-Martin». Han kommer først inn til veksling, 21 sekunder før Italias de Florian og 24 sekunder foran Finnlands Kalevi Oikarainen.

Harald har slagplanen klar. Gå ut i passe fart og holde den opp den første kilometer lange stigningen. Deretter smelle til for fullt. Etter en kilometer roper første sekundant at han har gått ytterligere to sekunder fra finnenes mann Hannu Taipale. De neste sekunderingene bekrefter at han har størst fart. Tiden inne til å vise at Innsbruck historien hadde en spesiell bakgrunn. Målet er å gi Ellefsæter minst ett minutt forsprang til Kalevi Laurila. Frykten er at Laurila og ankermannen Mäntyranta kan gå inn et mindre forsprang på en riktig god dag. Sekunderingen underveis forteller imidlertid at Taipale er i ferd med å bli kraftig distansert. Inspirasjonen gir energi. Inn mot stadion møter han et enormt jubelbrus som bærer ham fram til vekslingen. Ole Ellefsæter kan gå ut med ett minutt og åtte sekunders ledelse til «livsfarlige» Kalevi Laurila.

Ellefsæter taper 27 sekunder til sin finske motpart. Han er så redd for å ha ødelagt for laget at han rømmer stadion etter løpet. Gjermund Eggen øker avstanden til Finland med 32 sekunder på sin etappe. Norge vinner stafetten for første gang i et verdensmesterskap.

En svært beveget Harald Grønningen tar imot gullmedaljen på seiersseremonien under avslutningen av VM 1966. Et VM som jeg aldri vil glemme var over – den største skiopplevelsen jeg har hatt, sier han i biografien som kom ut i 1967 (ett år for tidlig?). Men skiløperkarrieren er ennå ikke over.

OL i Grenoble 1968
Harald hører til de mest rutinerte i langrennseliten da han blir tatt ut til sine tredje olympiske leker. Han har prestert godt i prøvelekene året før, og han starter i første øvelse, 30 kilometeren. Plasseringen, man kan si prestasjonen, er ikke så ulik den han fikk på åpningsdistansen i Oslo under VM. Han kommer på 13. plass. Ikke så dårlig, men langt unna de forventningene både han, skiledelsen og det store publikum har. Løpet blir for øvrig sensasjonelt vunnet av italieneren Franco Nones. På andre- og tredjeplass kommer to løpere som forventes å kjempe om de edleste medaljene, Odd Martinsen og Eero Mäntyranta. De to neste norske får hederlige plasseringer. Lorns Skjemstad kommer på 11. plass. Grønningen er nevnt. Den som går seg ut av videre olympisk deltakelse er skikongen fra 1966. Gjermund Eggen kommer på 34. plass. Etterhvert viser erfaringene at Eggen sliter med å prestere i høydene, og langrennene, som arrangeres i Autrans, går i høyden.

Grønningen blir en av de fire utvalgte til å gå neste distanse – 15 kilometer – i en årrekke betegnet som sprinten i langrenn. Han antas å være det svakeste leddet blant de utvalgte i det norske laget og blir satt i første pulje. Med startnummer fem har han en tyrker, en vesttysker, en greker og en franskmann foran seg, er det ingen dristig spådom at han snart kommer til å være først i sporet. Favorittene starter i senere puljer, og de har atskillig gunstigere betingelser. Mäntyranta har Assar Rönnlund 90 sekunder foran seg. Fjorårets Kollen-vinner Akentjev, årets komet Pål Tyldum, sølvvinneren på tremila Odd Martinsen, alle i favorittsjiktet kan kontrollere Grønningens passeringstider. Her får den svenske langrennseksperten Sven «Plex» Pettersson overta referatet:

Vid 5 km gavs tidsrapporter. Vi noterade pliktskyldigast 16.57 för Grönningen. Det dröjde nära en kvart. Mäntyranta rusade forbi kontrollen. 17.06 … hoppsan. Du som skulle vinna … Akentjev 17.46 … Tyldum 17.12 … Martinsen 17.07 … Hulån 17.25 … Kors i Göta kanal … Grönningen leder ju!!! Ajjajj … taktik … nu har dom her norrmännen gått och lurad oss igjen. Naturligvis chansat på isföre från morron och därför låtit Grönningens jätteväxel få ett tillfälle att spela ut sin allom överlägna kapacitet.

Fra fem til ti kilometer overtar Mäntyranta ledelsen, og passerer på en tid som er 9.6 sekunder foran Grønningen. Harald kommer først inn på stadion og spurter i mål. Tiden er 47:54.2. Han vet at det er store sjanser til medalje, men bak kommer favorittene.  Mäntyranta har tatt igjen Rönnlund. Selv om den svenske løperen ikke er i toppform, er det en stor fordel for den finske favoritten. Rönnlund er ekspert på å henge på, og han er en utrolig sterk avslutter.

I sin fargerike reportasje fra den olympiske 15 kilometeren vurderer «Plex» Pettersson Grønningens ventetid i det lange kvarteret før brikkene faller på plass: Sen fikk han uppleva ett rödglödat helsike. Konsten att bli tvåa  behärsker han ju i olympiske sammanhang, vunnit en individuell tävling i OS har han aldrig gjort. Förrän nu.

Svenske Halvarsson og sovjets Tarakanov kommer inn. Begge har gått raskere enn Grønningen på de siste kilometerne, men de er likevel utenfor kampen om de beste plasseringene. Så kommer favoritten Mäntyranta inn sammen med Rönnlund. Han passerer målstreken på 47:56.1. Det er 1.9 sekunder for sent til et nytt olympisk gull. Etter målpassering takker han Rönnlund for hjelpen, og hevder at han ikke hadde klart å holde samme tempo uten følget.

Like før mål:Harald Grønningen like før mål i den olympiske 15 km i Autrans 1968.

Stafett
Dagens helt er ennå ikke ferdig med sitt olympiske konkurranseprogram. Stafetten er neste post. Det norske laget har en selvfølgelig startmann: Odd Martinsen. Pål Tyldum er satt opp på andre etappe, Grønningen på tredje. På ankeretappen en løper som nærmest har kommet med på laget på grunn av gamle meritter (han vant alle de store 50 kilometer løpene i 1967). Under sesongoppkjøringen har han slitt med mye sykdom. Men under oppholdet i Grenoble har formen kommet. Ole Ellefsæter skal avslutte for Norge.

Stafett-Martin må ta ansvaret for at den olympiske stafetten i 1968 blir en kjedelig affære for de fleste. Han knuser all motstand på første etappe og sender ut Tyldum 40 sekunder foran neste lag – Sverige. Tyldum øker ledelsen til over 50 sekunder før han sender ut en fortsatt revansjesugen Grønningen. Og Grønningen gjør som han gjorde under VM-stafetten i 1966. Han øker ledelsen og sender Ole «Uteligger» Ellefsæter ut på fjerde etappe ett minutt og elleve sekunder foran den svenske ankermannen Assar Rönnlund. Norge vinner sin første olympiske stafettseier så suverent som det er mulig. Alle de fire norske løperne får beste tid på sin etappe.

 Lengst i eliten, fryktet av konkurrentene og elsket av publikum
Etter OL nærmer Harald Grønningens idrettskarriere seg slutten. Han er med i eliten to år til før han legger opp. Hans ettermæle som idrettsutøver er kanskje best sammenfattet av idrettshistorikeren Vidar Martinell: – den flottaste av alle förlorare, den ödmjukaste av alle segrare.

Eller like gjerne karakteren hans biograf Arne Svendsen gir ham: LENGST I ELITEN, FRYKTET AV KONKURRENTENE OG ELSKET AV PUBLIKUM

I 2016 dør Harald Grønningen hjemme i Lensvik etter en tids sykeleie. Han blir 81 år gammel.

 Kilder:– OLYMPIA 1968. GYLDENDAL NORSK FORLAG. – Arne Svendsen: HARALD GRØNNINGEN – I det lange løp. Cappelen 1967. – SPORTSBOKEN 1966. – Vidar Martinell: Skidsportens historia. Längd. – Sven «Plex» Pettersson ser på skidåret -68. Kristall-Förlaget AB.

 

Rundetid-kongen Per Jorsett er død

Skøytesporten med rundetider, poengsummer, differanser og skjemaer hadde ikke vært det samme uten Per Jorsett. Radio- og TV-kommentatoren døde natt til onsdag, 98 år gammel.

Han jobbet i tospann med Knut Bjørnsen i NRK-systemet i 30 år og ble like kjent og populær som kommentatorlegenden. Og det var ikke bare skøyter de to kommenterte. Også friidretten fikk glede av den kunnskapen de to kunne videreformidle til det norske folk.

Jorsett hadde idrett i blodet. Han var selv aktiv skytter og fikk med seg et norsk mesterskap i lagskyting. Gjennom hele livet var han svært opptatt av skyttersporten.

Men likevel er det først og fremst skøytesporten som assosieres med Per Jorsetts navn. Han kom inn i kommentatorboksen i 1961 og holdt på til 1992 sammen med Bjørnsen. Det var ikke få mesterskap og rekorder de to parhestene formidlet videre til det norske folk.

 

Per Jorsett fotografert på Frogner stadion i forbindelse med boken: To indre og vekk me´n, som ble presentert onsdag. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
Rundetidenes far

«Pjo» ble han kalt blant venner og kolleger. Han begynte som frilanser i Sportsmanden i 1945, og det var der han traff Bjørnsen første gang. Til å begynne med var Bjørnsen læregutten, men det skulle snart forandre seg.

Etter at de to begynte å jobbe sammen, først i åtte år som radioreportere, ble det idrettsinteresserte norske folket fortrolige med rundetider, utregning av poengsummer, differanser og skjemaer. Jorsett holdt orden på alle tallene, mens Bjørnsen formidlet stil, tretthetstegn og duellene ute på isen.

Jorsett satte opp sine egne skjemaer og hadde full kontroll på hvor godt eller dårlig den enkelte løper gikk. Han visste også nøyaktig hva hver enkelt løper måtte ta inn på lederen i sammendraget for å gå forbi etter to, tre eller fire distanser.

Skøytestatistikk ble allemannseie gjennom Jorsett, og han hadde like god kontroll med det som skjedde på friidrettsbanen på sommerstid.

Regnskapsmann og forfatter

I hele sitt yrkesaktive liv jobbet Per Jorsett i Den østenfjelske Bykredittforening. Han begynte som bud som 14-åring i 1934 og avsluttet som kontorsjef i 1985. Han var også innom Sportsmanden, Dagbladet og Nationen som frilanser i sportsredaksjonene.

Han var forfatter av en rekke bøker og jubileumsberetninger og hadde en fantastisk samling av idrettslitteratur. Som tiåring skaffet han seg sin første idrettsbok, og interessen for sport, idrett og idrettshistorie beholdt han livet gjennom. Derfor ble han i mange år brukt som medienes store «oppslagsverk». Lurte man på noe og tok en telefon til Jorsett, fikk man alltid hjelp.

Jorsett er en av Idretts-Norges mest dekorerte personer med i alt 22 utmerkelser, de fleste av dem har han fått fra skytterorganisasjoner i Norden. Han har også Kongens Fortjenstmedalje for sine 50 år i Bykreditt.

Den prisen han selv satte stor pris på var Den internasjonale olympiske komités jubileumspris. Jorsett er den eneste nordmannen som har oppnådd en slik heder. På idrettsgallaen i 2005 ble Jorsett tildelt Hedersprisen sammen med Knut Bjørnsen, en svært populær og fortjent heder.

(Per Jorsett var blant annet redaktør for magasinet ovenfor)

(©NTB)