Odd Grette hadde selv landet med brystet og hodet først et par ganger, og var vel av det herdede slaget. Han regnet med at Lørenskog-hopperen ville reise seg og børste av seg snøen, slik de pleide.
– Da Nils-Per ble liggende skjønte jeg at det var alvorlig. Hjelpemannskaper kom løpende til og etter en stund ble han fraktet ut av bakken.
– Nils-Per var tidlig i satsøyeblikket og befant seg i en rotasjon over kulen. Likevel dro han på og hadde vel en tro på at skiene ville komme opp igjen, men i virkeligheten var han sjanseløs under de forholdene som var i bakken.
Små marginer
Grette understreker at det er små marginer mellom de hoppene der du klarer å rette opp svevkurven og der det går galt. Selv om du opplever en rotasjon av denne typen. Dessuten understreker han at Nils-Per var en dristig hopper.
– Jeg mener bestemt at Nils-Per på ingen måte rakk å starte et nedslag. Snarere gikk han framover på brystet og at hodet traff skiene med voldsom kraft i det han traff bakken. Mest trolig landet han rundt 95-metersmerket, rundt 15 meter bak de lengste svevene.
Da alvoret etter hvert gikk opp for den norske troppen, ble det også diskutert hvorvidt det var riktig å fortsette sin tilstedeværelse i hoppuka. Ulykken skjedde tross alt dagen før det første offisielle rennet.
– Jeg tror vel Terje Holm (lederen) kontaktet forskjellige personer, samtidig som han fikk rapporter fra sykehuset. Det var to grunner til at vi valgte å bli, uten at jeg husker alt veldig godt så lenge etter. Den ene var vel at det er viktig å komme i gang igjen med hopping etter en så viktig hendelse. Den andre grunnen var at vi på den måte kunne følge utviklingen tettere på der Nils-Per ble behandlet.
– Når det var slik at Bjørg, kona hans, hadde kontakt med han allerede to dager senere. Vi tok det helt sikkert det med oss som et positivt tegn den gang.
– Vi tenkte jo alle på Nils-Per og familien hele tiden. Likevel er det slik at samme hvor ille ting er, så er du i stand til å fokusere de øyeblikkene når du står på toppen og skal sette utfor, understreker Odd Grette.
Sterk sjetteplass
Odd Grette skulle oppleve sin beste internasjonale prestasjon nettopp i hoppuka i 1973/74.
Sjetteplassen i avslutningsrennet i Bischofshofen og 17. plassen sammenlagt, rager høyt. I tillegg tok han en imponerende åttendeplass under nyttårshopprennet i Garmisch tre år tidligere.
Kongepokalen fra Skuibakken i 1975, to NM-sølv og en NM-bronse i senior – for ikke å glemme EM-sølv og to NM-titler fra junior-NM, gjorde sitt til at Svene-hopperen ble regnet som en av de absolutt beste hoppere i flere sesonger.
Mens begge var guttehoppere og bodde hjemme, kunne Odd Grette se hjem til lagkompisen og fire år yngre Per Bergerud på andre siden av Lågen.
EN AV DE BESTE: Svene-hopperen Odd Grette var en våre aller beste hoppere på 1970-tallet.
Mye dramatikk
At Odd Grette var herdet i forhold til skader, kan en skjønne når han forteller om enkelte av opplevelsene. Som den gang han var 19 år.
– I Planica den gang var det litt tøft. Jeg tror ikke jeg ble tatt ut til å delta, men det var snarere slik at de som våget fikk være med. Bent Tomtum var blant de som ikke ønsket å delta dette året. Selv hadde jeg start nummer elleve. I prøveomgangen var det vel slik jeg minnes det, sju av de første ni startende som ikke gikk ut av bakken for egen hjelp.
– Det hjalp litt da Fridtjof Prydz, på startnummeret før meg, slapp seg ned på spissen av kulen, rundt 120 meter ned i bakken. Jeg gjorde det samme og klarte meg bra. I selve konkurransen endte jeg på ellevteplass.
Sin beste prestasjon i skiflyvning, mener Odd han gjorde i Oberstdorf i 1973 i et renn som til slutt ble avlyst.
– Vi brukte en del hopp på å bli dus med bakken, siden vi ikke hadde store nok bakker hjemme. Walter Steiner falt stygt på 179 meter under de krevende forholdene. Farten ble satt ned med en hel etasje i datidens stillas. Deretter ble hoppet kuttet med en meter. Da jeg hoppet ble jeg målt til 146 meter, før to østtyskere kom og landet på 70 meter. Da ble rennet avlyst. I det hoppet klaffet alt.
Et døgn på sykehus
I Lierberget i Vang skulle det gå på hodet også for Odd Grette.
– I motsetning til Nils-Per, var jeg alt for sein den gang. Men avslutningen ble veldig lik. Mens han hadde en rotasjon utfra hoppet som han egentlig ikke kunne stoppe, fikk jeg tuppene veldig opp og måtte presse meg fram for å komme over skiene. Da jeg kom over skapte jeg også en rotasjon som gjorde at jeg ikke kunne stoppe den.
– Jeg fikk ikke tatt meg for i landingsøyeblikket, og hælene traff unnarennet først, før brystet og ansiktet traff skiene og jeg slo helt rundt. Det endte med ett døgn på sykehuset og 14 dager uten skihopping, oppsummerer Odd Grette som i dag er 70 år.
Nils-Per Skarseth var regnet som «Èn av de ti spesielle kandidatene» til OL i Sapporo i 1972. Han hadde inntatt toppskiktet i norsk hoppsport og ble tatt ut til det norske laget…
Nils-Per Skarseth var lyspunktet blant hopperne i 1973-sesongen, skriver «Sportsboken» i sin årgang fra dette året.
– Han var veldig dristig som hopper, og når han traff skikkelig og forholdene var der, kunne det gå langt, minnes Odd Grette fra Svene, som var en annen hopper på denne tiden som også hevdet seg meget bra.
«Ingen komet»
«Han er slett ingen komet i norsk hoppsport 26-åringen, men han er en av ti spesielle kandidater til OL i Sapporo (1972). Og enkelte hopp forrige sesong tyder på at Nils-Per Skarseth kanskje får en plass i OL-troppen. Rutine har i hvert fall Lørenskog-gutten, og han har et fornuftig syn på sin idrett.»
Slik innleder Knut Th Gleditsch artikkelen i «Vi Menn» i forkant av 1972-sesongen. Saken ledsages av ett av Rolf Arne Odiins mange blinkskudd.
– Jeg var vel ganske god som guttehopper fram til jeg var i 15-årsalderen. Fjerdeplass i Bekkelagsrennet var en meget fin prestasjon. Konkurransen var jo veldig hard og alle de beste fra hele landet deltok i de årlige konkurransene der.
Overgangen til å skulle hoppe i Marikollen gikk kanskje ikke like lett for Nils-Per som for enkelte andre. Etter hvert ble det også utdanning i Forsvaret. Familiefar var han allerede da han gjennomførte den tekniske utdanningen på Kjevik rundt 20-årsalderen.
KONGEPOKAL: Nils-Per Skarseth og kona Bjørg fortjente begge Kongepokalen fra Lillehammer i 1973 da Lørenskoghopperen strakk seg fl ere meter lenger enn nederste lengdemåler var plassert. FOTO: VIKTOR STORSVEEN
«Comeback» som 22-åring
Årene gikk litt uten at vi hørte så alt for mye til Nils-Per Skarseth. På mange måte ble det et slags «come back» i 1967 da han havnet i treningsgruppe sammen med karer som Erling Stranden, Kai Solbustad, Per Bjørnstad og Jan Stenbæk, for å nevne noen.
– Ja, jeg kom tilbake som skihopper da, og spesielt likte jeg meg etter hvert i de litt større bakkene, minnes han.
Hopper vi fram til 1971-sesongen begynner det å skje saker og til for familiemannen som fyller 26 år 1. april dette året, helt på tampen av sesongen.
Under NM i Skuibakken presenterte Lørenskog-hopperen seg virkelig. Nok en gang var det Bjørn Wirkola som stakk av med NM-gullet i den store bakken, men den som imponerte aller mest, var kanskje nettopp Nils-Per Skarseth.
– Jeg var vel kanskje en friskus når jeg fikk det til. Bjørn hoppet 106,5 og 100 i sine to hopp, mens jeg nådde 103,5 og 104 meter, så jeg var en meter lengre, men kom elleve poeng bak i sammendraget.
NM-sølvet var karrierebeste til nå, og Nils- Per husker rennet spesielt godt fordi både kona Bjørg og sønnen Roar, som var blitt seks år nå, var med.
Smurte seg bort i OL
Nils-Per Skarseth hadde så avgjort inntatt toppskiktet i norsk hoppsport. Da det norske laget til normalbakken under OL i Sapporo i 1972 ble tatt ut, var det følgende fire hoppere som fikk klarsignal: Ingolf Mork, Fridtjof Prydz, Jo Inge Bjørneby og Nils-Per Skarseth.
Det endte på en 33. plass for Nils-Per. Han var slett ikke fornøyd med egen innsats. Skiene klarte han aldri å finne ut av i virvaret med all verdens moderne smøreteknikk på den tiden.
– Jeg gned og gned for å polere voksen så glatt som det overhode var mulig, men gliden ble aldri slik den skulle. Lars (Grini) så hvor dårlig det gled for meg og kastet seg over skiene mine så fort jeg hadde landet etter prøveomgangen.
– Jeg visste ikke hva børste var og hoppet med et tjukt lag med voks som jeg hadde forsøkt å polere på. Nå ble skiene både siklet og børstet, og da jeg satte utfor i første omgang ble jeg sittende å vente på at det skulle begynne å suge under skiene.
– Jeg hadde helt feil fokus og følte at alt var skikkelig mislykket. Foran rennet i stor bakke ga jeg bort plassen min til Bjørn (Wirkola).
Bjørn ble som så mange andre tatt av vinden i det berømmelige rennet der polske Fortuna hadde all mulig flaks og vant.
– Hadde Ingolf fått de samme forholdene som Fortuna, hadde han hoppet bakken ned, mener Nils-Per.
I den minste bakken tok Ingolf Mork fjerdeplassen bak tre japanske hoppere.
KLARE FOR HOPPUKA: Fridtjof Prydz (fra venstre), Bent Tomtum, Bjørn Wirkola, Jo Inge Bjørneby, Ingolf Mork, Lars Grini og Nils-Per Skarseth blir tatt ut til hoppuka i 1971-72 etter rennet i Lierberget. Senere kom Odd Hammernes med som åttendemann på laget. FOTO VIKTOR STORSVEEN
NM-gull med lengdetrøbbel
I 1973 gikk NM i stor bakke i Balbergbakken på Lillehammer. Normalbakken ble avviklet i Lierberget i Vang helgen før. Etter å ha ledet etter første omgang, endte Nils-Per på delt femteplass med Johan Sætre. Evigunge Lars Grini vant.
Nils-Per var i revansjehumør og sparte ikke på noen ting i første omgang på Lillehammer. Bakkerekorden var på 110,5 meter.
– Nils-Per hoppet slik han pleide å gjøre, veldig offensivt. Nederst i bakken så det ut som om han fikk ekstra oppdrift og hoppet ut av bakken igjen, forteller Odd Grette som fikk med seg hoppet fra sin posisjon.
Hoppet ble målt til 119 meter, åtte og en halv meter over bakkerekorden!
– Men det spørs om ikke hoppet hadde vært en del lengre, antyder Nils-Per med et smil.
– Den nederste lengdemåleren stod rundt bakkerekorden, og da Nils-Per hoppet kom han skliende nedover unnarennet for å fange opp merket etter skiene. Folk rundt meg snakket om at hoppet var på rundt 122 meter, forteller Bjørg.
I andre omgang ble farten satt ned, men Nils- Per var fortsatt lengst, nå med 105 meter.
Dermed var Kongepokalen og ett av karrierens desiderte høydepunkt et faktum.
Snaut to måneder senere viste Lørenskog- hopperen at han også behersket mindre bakker da han ble fjerdemann i den minste bakken under prøve-VM i Falun.
Våget ikke skiflyving
Skarseth hadde en tendens til å hoppe mot høyre. Han hadde hopp der man kunne begynne å lure på om han i det hele tatt landet inne på «rullebanen».
– Ja, det var jo det det hele handlet om. Jeg kunne ikke ta sjansen på å lande utenfor.
– Det var jo dette som var årsaken til at jeg takket nei til skiflyvning. Ledelsen ville ha meg med, fordi jeg vanligvis trivdes i større bakker. Jeg våget ikke å ta sjansen på å lande ved siden av bakken.
I MAGASIN: Nils-Per Skarseth lanseres som en kommende storhopper i en alder av 26 år. «Sakte men sikkert til topps», er tittelen på saken fra «Vi Menn» høsten 1971. (FAKSIMILE)
Tragedien i Oberstdorf
Etter sitt livs desidert beste sesong, var Nils- Per nærmest selvskreven på hoppukelaget som for alvor markerte starten på den kommende sesongen.
– Jeg hoppet veldig ujevnt før jul og ville ikke sagt noe på om Terje Holm (rikstreneren) hadde tatt ut et lag uten mitt navn, sier han selv i dag.
29. desember 1973: Nils-Per hoppet offensivt også denne gang og «lå på» til siste slutt. Det er høyst usikkert om han i det hele tatt rakk å starte et nedslag eller om han faktisk gikk rett i bakken slik at hodet traff skiene i den voldsomme hastigheten. Alle som så avslutningen av hoppet skjønte at det måtte gå galt.
Nils-Per Skarseth blir fraktet til sykehuset i Oberstdorf. Han har pådratt seg meget kraft ig hjernerystelse.
I den norske troppen vurderer man om man skal avslutte hoppuka. Men for hoppernes del er det viktig å fortsette, tross alt, selv om de er sterkt preget.
Kona kjøres til Oberstdorf
– Jeg hørte på nyhetene at han ikke kunne hoppe konkurransen og tenkte han kanskje hadde brukket noe. Så fikk jeg telefon fra forbundet med beskjed om at skaden var litt mer alvorlig enn som så. Jeg ble også fortalt at det var vanskelig med fly på grunn av oljekrisen den gang. Dessuten ville jeg ikke få besøke han, kan Bjørg erindre at hun ble fortalt.
– Da ringte jeg til sjefen og kollegaen til Nils-Per, og de tok meg med og kjørte til Oberstdorf. De byttet på å kjøre, så det tok vel 22-23 timer før vi var der.
– Da jeg fikk komme inn på rommet, ville legen vite om han kjente meg igjen. Nils-Per syntes de var dumme som kunne tro at han ikke skulle kjenne meg igjen. Men han sa det bare på norsk, selv om han var god med tysken.
Bryllupsdag på tomannsrom
– Etter at også de to andre hadde fått hilse på Nils-Per, ble vi stående ute på gangen å snakke. Jeg stod lent mot veggen og plutselig skled jeg ned på gulvet og ble liggende. Jeg hadde besvimt.
– Dette var 31. desember og vi hadde ni års bryllupsdag denne dagen. Og ettersom Nils- Per lå på tomannsrom endte det med at jeg ble lagt inn i senga ved siden av han.
Avgjort en episode det er lett å smile av i dag, men med Roar på åtte og Kjersti på seks år hjemme, var ikke situasjonen lystig.
Nils-Per og Bjørg gikk i samme klasse på skolen i åtte år! Fra siste dag i samme klasse, gikk det fire og et halvt år før de to gift et seg.
Nils-Per ble flyttet hjem til Rikshospitalet og Sentralsykehuset i Akershus relativt raskt, og allerede søndag 10. februar fikk han fri fra sykehuset for å ta en luft etur til Hurdal, der junior-NM i hopp foregikk. Med seg hadde han Lars Grini og rikstrener Terje Holm.
Bjørg og Nils-Per er enige om at det er en periode på tre måneder der han egentlig ikke husker noen verdens ting. Også besøket i Hurdal sammen med Lars Grini og Terje Holm faller inn under denne perioden.
Nils-Per deltok i KM litt senere, men fikk ikke den lisensen han gjerne ville ha og som han måtte ha. Dermed måtte han gi seg med karrieren.
Han fortsatte som trener, blant annet for sønnen Roar.
Og tidlig på året i 1985, nettopp i Balbergbakken på Lillehammer, vant Roar Skarseth klasse eldre junior i bakken der pappa Nils- Per vant Kongepokalen drøyt 12 år tidligere. Roar hoppet like langt som Ole Gunnar Fidjestøl som vant A-klassen, men ble slått på poeng.
PERMISJON: Nils-Per Skarseth hadde fått permisjon fra sykehuset og sammen med Lars Grini (t. v.) og rikstrener Terje Holm (delvis skjult) er han tilskuer under junior-NM i hopp allerede 10. februar 1974. FOTO VIKTOR STORSVEEN
– Ville for mye
– Jeg har en mistanke om at jeg ville for mye i det fatale hoppet i Schattenbergbakken den gang. Som eldstemann i laget, kan jeg muligens ha vært opptatt av å markere en posisjon i laget. Jeg vet ikke, men jeg har en følelse av det lå litt slike ting bak hoppet.
– At jeg var alt for tidlig i satsøyeblikket er helt klart. Det har jeg sett på bilder. Når jeg ikke viste tegn til å trekke meg så håpet jeg vel på et kjempehopp, da, sier den tidligere storhopperen ettertenksomt.
Bjørg nevner også at lysforholdene i bakken, ble nevnt av enkelte.
Nils-Per har i ettertid fått problemer med balansen og i forhold til jobben som selger og servicemann på pakkemaskiner, ble utfordringene etter hvert av en slik karakter at han ble uføretrygdet rundt 1995, i en alder av 50 år.
– Det å huske navn kan være problematisk fra tid til annet, legger han til før han skråsikkert slår fast.
– Jeg ville ikke gjort noe annerledes om jeg hadde hatt muligheten til å gjøre alt om igjen. Jeg har det jo bra og har ingen ting å klage på!
