Stikkord: portrett

– Satsingen var ikke så seriøst til å begynne med. Selv om både mor og far har gått langrenn, opplevde jeg aldri noe press hjemmefra. Jeg fikk selv finne ut om og når, jeg ville satse. Akkurat det var ganske deilig, sier Mari Eide. I vinter går hun for OL-medalje.

Tekst og foto: Henrik Aasbø

– Hvis jeg kommer til OL, vil det være en ny, stor milepæl for meg. Da er jeg en av de fire beste sprinterne i Norge, noe som igjen betyr at jeg er blant de beste i verden. Dermed vil også OL-finale og -medalje være et naturlig mål, sier Mari Eide.

Hun får resonnementet til å høre helt logisk ut. Men legger til:

– Det å komme med til OL og prestere der er noe man må se for seg at skjer. Og hvis jeg først kommer til OL, vet jeg at medalje vil være innen rekkevidde. Men må kunne tenke seg at man klarer det en nesten ikke trodde at var mulig.

Samtidig vet hun at det er langt fram. For jenta som fylte 28 under åpningsrennene hjemme på Beitostølen, har vært med lenge. Hun slo gjennom tidlig med seier i lagsprint sammen med Maiken Caspersen Falla under verdenscupen i Düsseldorf i allerede i 2011, men senere har hun aldri helt klart å hevde seg helt i toppen individuelt.

Individuelt har hun som best en sjetteplass i verdenscupen å se tilbake på.

Ser muligheter
Foran denne sesongen er hun en av få som har våget å satse spesielt på sprint.
– Jeg har trent mer spesifikt på sprint i år enn tidligere. Det er der jeg er nærmest verdenstoppen og ser muligheter. Jeg håper at det faktum at jeg tør å satse spesielt på sprint skal gi resultater, sier hun.

– Og så er selvfølgelig håpet at dette på sikt skal gjøre at jeg også blir en bedre distanseløper, legger hun til.

Men deltakelse i de olympiske leker var på ingen måte i tankene til lille Mari da hun gikk sine første skiturer. Det tok også lang tid – lenger enn for de fleste – før hun begynte å tenke på å satse seriøst på en karriere som skiløper.

– Jeg har jo alltid gått på ski…, sier hun mange år senere. Hun er oppvokst på Beitostølen, dermed var veien til skisporet bokstavelig talt ikke lang.

–Tights var teit
Den dag i dag, over 20 år senere, sier hun at mor og far var hennes viktigste motivatorer i barndommen. Det var foreldrene som fikk henne med ut, og hun husker hvordan de fristet med at det gikk bare nedover mot slutten av turene.

Storesøster Ida var også viktig.

– Jeg husker en gang hun hadde gjort det bra og vant et par ski. Det var inspirerende også for meg, sier Mari. Senere har også lillesøster Hilde, som nå satser mer på skiskyting, vært en viktig del av miljøet rundt henne.

– Det var ikke så seriøst i starten. Vi gikk turer, jeg ble med på noen klubbtreninger og gikk litt på ski sammen med noen venninner. Men vi som gikk på ski ble slett ikke regnet blant de kuleste i klassen. Tights var teit, smiler hun.

Aktiv og allsidig
Mari Eide var heller ingen barnestjerne i skisporet. I stedet var det lenge Skrautvåls Hilde Lauvhaug, med blant annet stafettgull fra junior-VM og sølv individuelt fra U23-VM, som var den store stjernen i Valdres på den tiden.

– Jeg husker veldig godt første gang jeg slo henne, sier Eide. Det var på sprinten i kretsmesterskapet. Da var hun 15 år og karakteriserer det som en milepæl i skikarrieren.

– Jeg satset fortsatt ikke særlig målbevisst, sier hun. Men det var omtrent på den tiden sprint begynte å komme for fullt i langrenn, og det ble derfor naturlig for unge Mari å satse en del på det. Det var nytt – og bidro kanskje til at det ikke lenger ble fullt så teit med tights.

– Selv om mine foreldre «fant hverandre i skisporet» opplevde jeg absolutt ikke noe press hjemmefra om å satse. Det har vært deilig. Jeg fikk finne ut selv hvordan jeg ville prioritere.

Men satsingen ble gradvis mer seriøs. Hun forteller at hun etter hvert begynte å legge ut på en liten joggetur en gang i uken. Ellers var hun både aktiv og allsidig og var med på «alt», som hun selv sier – fotball, friidrett, ridning…

– Jeg synes at barn og unge selv må få lov å bestemme når og hva de vil.

– Jeg var redd ham
Men da hun begynte på videregående ble det likevel en klar endring. Nå hadde hun omsider bestemt seg for at langrenn var noe hun ville satse på, og mye takket være storesøster Ida, som også gikk der, ble det Meråker videregående skole.

– I Meråker kom jeg inn i et stort og godt treningsmiljø og i en kjempefin klasse med mange fine jenter. Og ikke minst fikk jeg Ole Morten Iversen som både mattelærer, og trener. Jeg husker at jeg redd ham i starten, humrer hun.

– Men han ble etter hvert en av dem som har betydd aller mest for meg og min utvikling som langrennsløper.

Den nåværende treneren for de svenske landslagsjentene var trener for Mari Eide i fire sesonger. Nå ble det både større mengde og fremfor alt mer systematisk trening. Og resultatene lot ikke vente på seg: Hun fikk sin første pallplass i juniorcupen, og omtaler det som «et sjokk».

– Måtte ikke ødelegge for Maiken
Som andre års senior kom nok et sjokk: Seieren på lagsprinten i Düsseldorf i 2011.

– Jeg var fulltids student på BI på den tiden og var heller ikke med på noe lag. Det hendte at jeg ble med på enkelte samlinger, det skiforbundet kaller impuls på sprintlaget – men likevel planlagt, forteller hun.

– Det jeg først og fremst husker fra Düsseldorf, er at jeg var forferdelig nervøs og tenkte mest på at jeg ikke måtte ødelegge for Maiken. Men jeg husker også at vi hele veien hadde perfekte vekslinger i kaoset som gjerne oppstår. Den seieren var en ny, stor milepæl for meg, sier Eide, som har en sjetteplass fra Milano året etter som sin beste individuelle plassering i verdenscupen.

– Vi er et team
Når vi treffer Mari Eide hjemme på Kjelsås i Oslo, er hun akkurat tilbake fra to uker på breen i Val Senales, der store mengder trening med lav intensitet skal ha bidratt til å legge det riktige grunnlaget for en vellykket vinter med OL som det store høydepunktet.

Vi legger merke til at hun etter hvert begynner å kikke litt på klokka…

Senere på dagen skal hun nemlig til Gardermoen for å hente samboeren. Anders Gløersen ble vraket fra landslaget etter forrige sesong, men takket være Rustad IL og et par trofaste sponsorer satser han fortsatt for fullt i langrennssporet. Nå er han på vei hjem etter treningsopphold i Tignes, og snart skal kjærestene treffes for første gang på tre uker.

Men hvordan er det egentlig å være i et forhold der begge satser maksimalt på toppidrett på internasjonalt nivå?

– Jeg synes det har flere positive enn negative sider. For eksempel var det fint å ha Anders der første gang jeg gikk verdenscup. Vi skjønner godt hverandres opp- og nedturer, vi forstår den andres behov og vi kan rett som det er diskutere små, men viktige, detaljer når det gjelder trening.

– Vi er jo et team, selv om det kanskje ikke er så mye vi kan gjøre sammen på trening. Men vi kan i alle fall varme opp sammen. Og jeg blir glad når han gjør det bra, men samtidig skulle jeg så gjerne gjort det bra selv også. Det er ikke alltid så lett å glede seg tilstrekkelig over den andres suksess hvis man ikke helt får det til selv, men stort sett synes jeg vi klarer det bra, sier hun.

Ellers er det Anders Bystrøm som har ansvaret for treningene for rekrutteringslandslaget denne sesongen. Mellom samlingene styrer Mari sin egen trening – med samboeren som en viktig samtalepartner.

Baksiden av medaljen i et samboerskap der begge satser maksimalt på idrett, er all logistikken. Det blir mye reising – til trening, samlinger og konkurranser. Hvem skal ha bilden når og hvor er den å finne når den andre skal ha den…?

– Men så er det jo veldig praktisk også da, når Antidoping Norge ringer på døren klokken 06.00 om morgenen for å ta blodprøver. Da får de jo testet oss begge to på ett og samme sted, ler Eide.

Stopper opp og tenker
Når Mari Eide (foreløpig) ikke har slått helt igjennom som internasjonal sprinter, kan det også ha å gjøre med at hun først de siste fire årene har vært fulltids langrennsløper.

Lenge var det studiene på BI som var viktigst. Hun var opptatt av og fast bestemt på å gjøre karriere den veien, og trodde lenge at hun visste hva hun skulle bli «når hun ble stor».

De senere års erfaringer gjør at hun nå tenker helt annerledes og er glad for at hun innvilget seg noen år vekk fra BI.

Etter å ha jobbet som assistent ved Beitostølen Helsesportsenter i kortere perioder, ser hun etter andre muligheter. Hun har fått mer lyst til å jobbe med folk enn med tall.

– Det er en helt herlig jobb der jeg har jeg møtt så mange flotte mennesker. Vi som går langrenn på elitenivå er veldig opptatt av oss selv, med små skadeproblemer og litt sykdom nå og da. Når en ser hvordan de har det og hvor takknemlig de er de som virkelig sliter med helse og handikap, da gjør det at en stopper opp og tenker litt. Det har virkelig vært givende og det gir noen perspektiver, sier hun.

Hun har også fått et helt annet syn på seg selv og det hun driver med til daglig. Og med ett er den sprudlende og smilende jenta langt mer alvorlig.

– Vet ikke hva jeg skal tro
Hva tenker du hvis jeg nevner ordet «astma»?

– Da tenker jeg at de som er syke og har fått påvist astma må få den medisinen de trenger. De smertene man kjenner etter et renn kan nesten ikke beskrives, sier Mari Eide – som selv har astma, og dermed vet hva hun snakker om.

– Jeg tror det er bare vi som sliter med det som skjønner hvor vondt det gjør. En blir aldri hundre prosent som en som er frisk, men det lindrer og hjelper. Hvis man har en sykdom, må man få lov å behandle den, så lenge man holder seg innenfor WADAs regelverk. Jeg bruker kun medisin som ikke står på dopinglista…

– Ja, der sier du det selv – hva tenker du om ordet «doping»?

– Jeg vet snart ikke hva jeg skal tro…, sier hun og lar det henge litt i lufta mens hun tenker seg om. Noen ganger må man velge sine ord med omhu.

– Lenge var dette med doping for meg en slags «hæ, er det folk som driver med det»? Men det har vært mange spesielle saker, og det som skjer eller har skjedd i Russland vet jeg nesten ikke hva jeg skal tro om. Jeg selv gjør alt jeg kan for å «hjelpe til» slik at vi kan få en ren idrett. Jeg ønsker og håper at alle tar antidopingarbeid på alvor og at vi kan stå på startstreken uten mistanker til hverandre.

Ærlige penger
Mari Eide har valgt å være trofast mot sin moderklubb Øystre Slidre Idrettslag. Selv om hun er klar over at hun kunne fått bedre økonomiske betingelser ved å bytte til en større klubb.

– Jeg tror ikke det ville endret så mye. Det å være langrennsløper på rekruttlandslaget er uansett ikke noe luksusliv, slår hun fast.

– Vi jobber hardt hver eneste dag, og er slett ingen primadonnaer. Vi reiser en del, men bor ikke på luksushotell, og mange av høydesamlingene må jeg og klubben betale selv. Jeg håper det norske folk ser på oss som de jordnære langrennsløperne vi fortsatt er. Vi får dekket en del av utgiftene, ja, men det handler aldri om mye penger, sier Mari Eide. Hun får et lite stipend fra skiforbundet, men ellers regner hun fortsatt foreldrene som sine hovedsponsorer.

– Men det at skiforbundet innførte pengepremier i norgescupen bidrar til at flere seniorløpere i Norge kan satse på langrenn. Jeg føler at det man vinner der er ærlige penger, det er ikke noe man får fordi man har solgt seg til en sponsor eller via sosiale medier.

– Langrenn er en idrett der de fleste ikke tjener store penger. Det er derimot en krevende idrett som tar mye tid, og skulle man få en pengepremie i ny og ne, er det bare en bonus. Men når det er sagt, så er jeg slett ikke bitter. Jeg får lov å drive med det jeg har lyst til, har en fin leilighet, bor bra og har utstyrssponsorer som følger meg godt opp, sier Mari Eide.

Nå er hun klar for ny jakt på ærlige penger. Og skulle hun i tillegg klare å sikre seg en OL-medalje, vil det være – ja, en stor bonus.

 

FAKTA

Navn: Mari Eide

Alder: 28 år

Idrett: Langrenn

Klubb: Øystre Slidre

Oppvokst: Beitostølen

Bosted: Kjelsås, Oslo

Aktuell: På rekrutteringslandslaget, spesialiserer jeg på sprint. Håper på OL-plass, finale – og kanskje medalje i Pyongchang.

Du kan lese denne artikkelen i utgave 05/17 også.