portrettet Archives - Skisport

ALLTID PÅ (STAND)PLASS

– Det har vært en rivende utvikling, sier Stig Strand. I grovkaliberets tid var han en ung og lovende skiskytter, i dag er han en viktig trener og leder i Trondheim Biathlon Team.

Tekst og foto: Henrik Aasbø

Vi er på Saupstad skisenter på Heimdal, inn mot Bymarka i den sørlige delen av Trondheim. Det er BAMA Skiskytterfestival med flere hundre deltakere og Stig Strand er en av dem som ser til at alt går riktig for seg på standplass.

PÅ (STAND)PLASS:Når det arrangeres skiskyting i Trondheim er Stig Strand aldri langt unna der det skjer. Her som standplassansvarlig under BAMA Skiskytterfestival på Saupstad i januar i år. Foto: Henrik Aasbø

Alltid like i nærheten
Etter at siste skudd er avfyrt og konkurransen over, inntar han en ny rolle. Nå rusler han bort til målområde for å prate med sine elever. Han er også en del av trenerteamet i Trondhjems Skiskyttere, som er en del av Trondheim Biathlon Team, og personlig trener for ni jenter fra 20 år og oppover.

Stig Strand er en stillfaren kar. Han har – og har gjennom mange år hatt – mange roller i trøndersk og midt-norsk skiskyting. Han er ikke den som roper høyest eller gjør seg mest bemerket, men han er alltid like i nærheten og har en finger eller to med i spillet.

Slitne løpere kommer i mål. Noen er glade og fornøyde, andre er litt skuffet. Ski, skyting og taktikk diskuteres. Treneren lytter, kommenterer og gir gode råd. Hele tiden opptrer han med stoisk ro.

 

Rivende utvikling
Romsdalingen har sett det meste på standplass og i sporet. Som han selv sier:
– Det har vært en rivende utvikling jeg har fått være med på. Fram til 1978 skjøt vi jo med grovkaliber på 150 meters avstand, og tiden vi brukte på standplass kan ikke sammenlignes med dagens skytetider.

Født og oppvokst på Vågstranda, rett over fjorden fra Molde, var han aktiv på mange arenaer, blant annet i langrenn, skyting og fotball. Via Alf Hansen ble han etter hvert introdusert for skiskyttermiljøet på Skaret utenfor Molde.

Der deltok han sjøl i det første uoffisielle NM med finkaliber på 50 meters avstand. Det ble en tøff «debut» for finkaliber, med snøstorm og mye skruing. På denne tiden gikk også skiskytterne klassisk langrenn. Skøytingen i skisporet var ennå ikke «oppfunnet».

– Men etter hvert kom skøytingen for fullt. Først som ettbensskøyting, minnes han.

– Jeg husker blant annet at da vi skulle på verdenscuprenn i Oberhof i 1985, ble det diskutert om hvorvidt østtyskerne kom til å komme til start uten festesmurning. Men det var ingen av oss som trodde at det gikk an å gå løypa uten festesmurning.

– Men det gjorde de.

Dermed var den utviklingen i gang for fullt.

– Det er klart at introduksjonen av finkaliber og skøyting har gjort utbredelsen av skiskyttersporten mulig. Dessuten er det blitt gjort en god jobb med å lage øvelser som egner seg både for TV og publikum, legger han til.

– Det har vært en helt utrolig utvikling.

 

 

LYTTER: Stig Strand er i dag trener for ni jenter i Trondheim Biathlon Team og bruker god tid på å prate med dem etter konkurranser.

Samvittighetsfull
Som aktiv vant han blant annet junior-NM og fikk noen World Cup-starter. En 23.plass i verdenscupen i Lahti er hans beste internasjonale plassering og prestasjon. Han satset på egen karriere fram til han var 25.

Siden har han vært trener. På klubb-, krets- og regionnivå.

– I 1988 hadde jeg ansvaret for juniorkretslaget til Sør-Trøndelag. Senere ble det regionlag – blant annet med Hallvard Hanevold, som studerte i Trondheim på den tiden. Stig Strand husker ham som en ung utøver som var samvittighetsfull og la ned den treningen som skulle til. Noe som jo ga resultater.

Strand har også hatt en liten finger med i spillet når det gjelder utviklingen til en annen senere eliteutøver, nemlig Emil Hegle Svendsen.

– Jeg har aldri vært direkte trener for Emil, men jeg var skitrener i Strindheim IL der Emils bror, Morten, var med. Da introduserte jeg dem for skiskyting – og der ble også Emil etter hvert med, inspirert av det hans eldre bror drev med. Så på en måte har jeg kanskje indirekte medvirket til å få Emil inn i skiskyttermiljøet, smiler Strand.

 

– For alle, uansett nivå
Etter mange år på trenersiden, tok Stig Strand i 1997 på seg formannsvervet (som det den gang het) i Trondhjems Skiskyttere. Bortsett fra et avbrudd på tre år, satt han som klubbens leder helt fram til 2014.

– For seks år siden ble jeg trener igjen. Da ga jeg meg etter hvert som styreleder, for å ha fullt fokus på Trondheim Biathlon Team, som samarbeider tett med skiskytterlinjen ved Heimdal Videregående Skole.

– Det som driver meg er at jeg er glad i skiskyting og all idrett. Og her gjør vi det slik at alle som sier de vil satse, de får være med. Vi har åpne treninger – for alle, uansett nivå.

– Vi ser også positivt på at det blir flere seniorer og etablering av flere team som hjelper dem videre – kanskje på veien til en gang å bli skikkelig god.

HAR SETT DET MESTE: Stig Strand legger årlig ned rundt et halvt årsverk for skiskytingen i midt-Norge, og har opplevd en rivende utvikling siden han selv begynte som aktiv i grovkaliberets tid.

 

Fått mye ros
I tillegg til styre- og trenerverv, samt iherdig dugnadsinnsats, har han også vært med på å utvikle Saupstad skianlegg til å bli en fullverdig arena for regionens skiskyttere.

– Vi bygde klubbhus her i 2003, og det ble starten på anleggsutviklingen. Siden er det blitt rulleskianlegg, snøproduksjon og ny skytebane, forteller Strand, som har hatt ulike roller i denne utbyggingen.

– Det har vært mye jobb med planlegging, oppfølging og avslutningen av spillemiddelprosessen, sier entusiasten, som i det sivile er ingeniør i Statoil.

Det er klubbene i området som eier anlegget, som er anlagt på kommunal grunn.

På arrangementssiden har skiskyttermiljøet i Trondheim vært aktive lenge før anlegget ble satt i sin nåværende stand. I 1994 arrangerte de noen øvelser i NM. Dette skjedde på Byåsen. Senere er det blitt hovedlandsrenn, junior-NM, to NM (på Saupstad og i Granåsen) og det aller største: verdenscup i Granåsen i 2009.

– Dette var mens Holmenkollen ble bygget om. Vi fikk faktisk tildelt arrangementet uten å ha anlegg. Stig Strand tok på seg å lede arbeidet fram mot og med dette arrangementet – og innrømmer at det ble utrolig mye jobb, men han tror ingen av dem som var med på det ville vært det foruten.

I ettertid har da også trønderne fått mye ros for den jobben som ble gjort i forbindelse med verdenscupen i 2009.

– Det er klart at vi drømmer jo om å få arrangere en ny World Cup, men det skal vel mye til om det noen gang kan bli mulig, innser han.

 

– Har aldri angret
Om sin egen satsing forklarer Strand at han ble familisert i ganske ung alder, og da ble prioriteringen en utfordring.

– Jeg var nok heller ikke sterk nok i jaget etter å bli best mulig. Men jeg har aldri angret på den satsingen jeg gjorde i ung alder, legger han til.

– Det er delvis derfor jeg gjør den jobben jeg gjør i dag. Jeg tror at noen års satsing på idretten er bra for de unge, det er noe de vil kunne ha glede av resten av livet. Derfor er jeg motivert for å hjelpe dem med det.

En av dem som har dratt nytte av hans kunnskap og erfaring, er sønnen Sveinung Hestad Strand. Han var lenge både aktiv og god, men har for lengst gitt seg nå. Så når Stig Strand denne vinteren står på standplass og følger med, eller i målområdet og diskuterer med sine aktive, er det hans barnebarn som står på start- og resultatlistene.

 

– Mye godt kameratskap
Rundt oss inne i klubbhuset på Saupstad er opprydding og vask i full gang. Utenfor er premieutdelingen avsluttet, og på parkeringsplassen forsvinner den ene bilen etter den andre.

Men Stig Strand tar seg fortsatt like god tid.

– Har du noen gang regnet noe på hvor mange timer du har i dette anlegget?

Han drar litt på det.

– Nei, jeg har vel egentlig ikke det. Men det blir noen timer… Jeg tror nok at jeg legger ned rundt et halvt årsverk med skiskyting per år, kommer det stille.

Som takk for innsatsen har Stig Strand mottatt Trondheim kommunes ildsjelpris, mens Sør-Trøndelag skiskytterkrets plukket ham ut som sin ildsjel som ble invitert til VM i skiskyting i 2016.

– Og jeg har fortsatt lyst. Så lenge helsa holder, kona tillater det og utøverne setter pris på den jobben jeg gjør – ja, så står jeg her. Og jeg angrer heller ikke på en eneste en av de timene jeg har lagt ned på skiskytterarenaen, forsikrer han.

– Det er meg en stor glede å kunne hjelpe alle disse ungdommene. Og så er det alle vennene du får, både foreldre og andre i skiskyttermiljøet.

– Her er det mye godt kameratskap, forsikrer Stig Strand. Like før sistemann slokker lyset.

 

– Prototypen på en norsk ildsjel

– I tillegg til å være trener, er Stig Strand prototypen på en norsk ildsjel. Han er kompetent og engasjert, går i bresjen for både det finansielle og tekniske, og er den som får ting gjennomført.

Det sier Eivind Bergsmyr, nestleder i Trondhjems Skiskyttere, rennleder og styremedlem i Trondheim Biathlon Team. Han har i mange år samarbeidet tett med Stig Strand og sett jobben han gjør og hva han har fått til.

– Skiskyting er jo livet til Stig Strand, og han er den største motoren vi har i Trondheim og Trøndelag. I tillegg til å ha vært trener og rennleder i mange år, jobber han knallhardt for å få ting til, og det var både fortjent og hyggelig at han for et par år siden fikk ildsjelprisen av Trondheim kommune.

– Han har hatt så mange roller rundt skiskyting. Også mens han i mange år satt som leder av Trondhjems Skiskyttere, var han alltid synlig og til stede under arrangementer og dugnader. Han var en type som ledet fra front. Han er flink og legger ned imponerende mye tid og krefter.

– Dessuten har han et helt spesielt engasjement for anlegg, og det vi har fått til på Saupstad er mye takket være Stig – som har stått i bresjen for både finansiering, det tekniske og vært den som har sørget for å få ting gjennomført.

– Men samtidig som han er den som bruker aller mest tid, farer han også veldig stille med det han gjør. Stig Strand er en ekte ildsjel, sier Eivind Bergsmyr.

 

Om Stig Strand
Alder: 59 år
Bosted: Trondheim
Klubb: Trondhjems Skiskyttere (og Trondheim Biathlon Team)
Funksjon: Trener i Trondheim Biathlon Team (TBT). Tidligere blant annet styreleder og sportslig leder i Trondhjems Skiskyttere, leder World Cup i Trondheim 2009 og aktiv skiskytter med WC-erfaring.

– Mulig å bli best i verden

– Ja, jeg tror det er mulig å bli best i verden – og å vinne i OL – selv om man er født og oppvokst i Spjelkavik. Jeg var jo det en dag for to år siden, sier Nina Haver-Løseth.

Tekst og foto: Henrik Aasbø

Hun svarer både fort og med fakta, og med den største selvfølgelighet, når vi stiller det noe dumme spørsmålet:

– Er det mulig å bli best i verden til å kjøre på ski selv om man er født i Spjelkavik utenfor Ålesund?

Det kontante svaret tar oss tilbake til Santa Catarina i 2016 da hun gikk helt til topps i et verdenscuprenn i slalåm. Seieren kom ti år etter at hun debuterte i verdenscupsirkuset.

Der og da beviste hun at det går an.

Dette var første gang på 16 år at en norsk kvinne hadde stått øverst på pallen etter et verdenscuprenn i alpine grener. Ett år tidligere hadde hun sikret seg sin første pallplass i slalåmrennet i Zagreb. Hun beskriver seieren som «den reneste lykken jeg har kjent noen gang». Men legger til at det nesten var enda større da hun for første gang kunne klive opp på pallen etter et verdenscuprenn.


Trøkker til: I de få, korte periodene av sesongen der Nina Haver-Løseth er hjemme i Oslo, benytter hun anledningen til å trene på Olympiatoppen og dermed holde styrken ved like, noe som kan være en utfordring gjennom sesongen. Foto: Henrik Aasbø

Likte mestringsfølelsen
–Snøforholdene er ikke akkurat de beste der jeg vokste opp. Men naturen i Sunnmørsalpene og ikke minst skianleggene i Stranda og på Fjellseter i Sykkylven har gjort det mulig å bli god likevel.

Foreldrene Sissel og Terje var ivrige støttespillere og kjørte mange turer til disse anleggene. Og resultatene lot ikke vente på seg. Nina Løseth og hennes søstre fikk tidlig ski på beina, og allerede som treåring tok hun skiheisen opp Strandafjellet helt alene, for å så å suse ned bakken.

Som barn vant hun mye, og legger ikke skjul på at hun likte den mestringsfølelsen og bekreftelsen hun fikk når hun var raskest ned bakken og vant renn.

Senere fikk familien hytte på Bjorli, og da ble dette hennes treningsanlegg og hjemmebane.

Basis for all idrett
En annen faktor som har spilt inn, er hennes allsidige bakgrunn. Under oppveksten var hun «med på alt», som hun selv sier – fotball, friidrett, ridning, håndball, turn… På et tidspunkt måtte hun etter hvert velge mellom fotball og ski.

– Som alpinist er det utvilsomt turn jeg har hatt mest utbytte av. Det fungerer som basis for nesten all idrett, sier hun, mens hun løfter vekter på Olympiatoppens treningssenter i Oslo.

Tidligere på dagen hadde hun vært i Holmenkollen som et ledd i markedsføringen av verdenscuprennet i parallelslalåm i Holmenkollen 1. nyttårsdag. Sunnmørsjenta har fått en travel hverdag og blitt et attraktivt navn og ansikt når store events skal markedsføres.

– Det var på tide at vi fikk et verdenscuprenn for jenter i Norge, mener Haver-Løseth, som elsker slike city-events. Spesielt når det skjer i hennes nye hjemby, Oslo, der hun nå har etablert seg.

Ny hverdag og nytt navn. Sist sommer giftet hun seg med sin samboer gjennom mange år, Herman Haver Mathiesen. Tidligere alpinist, han også. Selve bryllupet fant sted i italienske Toscana.


I Holmenkollen: Nina Haver-Løseth har gjennom sine pallplasseringer i verdenscupen de senere sesongene blitt et attraktivt PR-objekt. Her er hun i Holmenkollen for å reklamere for parallellslalåmen som gikk 1. nyttårsdag. Foto: Henrik Aasbø

Være mentalt til stede
I den grad man kan si at Nina Haver-Løseth har et sted der hun gjør unna sin daglige trening, må dette være på Toppidrettsenteret. For det meste er hun på reisefot og gjør unna treninger både på ski og barmark der hun og teamet til enhver tid befinner seg.

Noe av utfordringen gjennom en lang sesong med mye reising, vil alltid være å vedlikeholde styrken. Derfor benytter hun alle opphold hjemme som varer over mer enn noen få dager til å legge inn regelmessige styrkeøkter.

For å være sterk nok når februar kommer…

Men selv om OL i PyeongChang helt naturlig er det store målet for sesongen, påstår hun at hun ikke har tenkt så mye på det.

– Det er rennene i verdenscupen som har vært viktig for meg hittil denne vinteren. Min plan er å ta renn for renn og gjøre det best mulig hver eneste gang. Jeg må også i tankene være der jeg er akkurat nå, mentalt til stede der det skjer. Jeg kan ikke la det som skal skje senere i sesongen ødelegge for meg.

 Ikke gape over for mye
Nina Haver-Løseth legger på noen på noen vektskiver til, før hun kjører neste serie. Med 250 kilo på benpressen, i tillegg til det maskina veier, betyr det at hun totalt løfter nærmere 300. Styrken i låra er minst like god som den noen gang har vært.

Teknikken i kjøringen er bedre enn noen gang, hun har mye å trykke til med. Nå gjelder det bare å få opp igjen spenningsnivået på start, som ikke helt har vært der i høst.

Selv om hun også har vært på pallen i storslalåm, har hun hittil i karrieren har hun lyktes best i slalåm. Hun mener likevel ikke at det nødvendigvis kommer til å bli sånn for alltid.

– Men har du først fått flyten i en øvelse, blir det gjerne der en gjør det best. Jeg tror absolutt at jeg også vil ha muligheter til å hevde meg i storslalåm. Det er ingenting med min kjøring eller mine tester som tilsier noe annet.

Men fartsdisipliner er ikke aktuelt for deg…?

– Nei. Jeg ønsker å bli god i det jeg først og fremst satser på. Derfor vil jeg ikke gape over for mye, så jeg satser først og fremst på slalåm. Og storslalåm.

Stjal energi
I Løseth-familien var det fire skiglade søstre, der spesielt Lene og Mona også har gjort det godt i alpinbakken. Lenge var det høyst uvisst hvem som både var og ville bli best av dem.

Men det kunne virke som om det var da søstrene ga seg, at Nina virkelig fikk opp farten og ble god…?

– Svaret på det er både ja og nei. For det hadde seg jo sånn at jeg var tilbake fra en langvarig skade da de sluttet, og jeg tror bestemt at min satsing fra da av var i ferd med å bli mer profesjonell.

– Men samtidig var det også sånn at da de sluttet, kunne jeg ha litt mer fokus på meg selv. For tidligere var jeg litt opptatt av hvordan det gikk med dem og ville at de skulle bli gode. Helt ubevisst så stjal nok dette litt energi fra meg og min satsing, innrømmer Nina i dag.

Haver-Løseth er helt klar på at det er mamma Sissel og pappa Terje som har hatt størst betydning for hennes utvikling og karriere. Ved at de tidlig tok henne med ut i alpinbakken, hele tiden har støttet både henne og søstrene i deres satsting, samt alle kjøreturene de gjorde til Fjellseter og Stranda.

– Senere har også min mann og teamet rundt meg hatt mye å si. Trener Tim Gfeller, samt barmarkstrener Daniel Steensen Tangen, er også viktige. Og servicemannen fra Rossignol, selvfølgelig.

– Han gjør en helt uvurderlig jobb, sier Nina Haver-Løseth.

Tar all min tid
Når vi spør hva hun gjør utenfor alpinbakken, blir Nina Haver-Løseth et øyeblikk litt stram i maska. For hun har hørt spørsmålet før, og om enn med litt andre ord, sier hun det samme som den legendariske fotballtreneren Nils Arne Eggen en gang sa: Det er feil spørsmål.

– Dette er jo en fulltids jobb. Det tar all min tid og energi. Men samtidig ser jeg at det for noen kan handle om å ha noe annet å tenke på. Der tror jeg at også familie og nettverk kan fungere på samme måte som for eksempel studier eller en deltidsjobb.

Men midt i skisesongen innrømmer hun at hun står på bar bakke når det gjelder utdannelse og det å ha noe å falle tilbake på, som det heter i yrkeslivet.

 Dører vil åpne seg
– Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt en utdannelse. Men samtidig vet jeg at gjennom idretten vil mange dører kunne åpne seg for meg. Her har jeg blant annet mine mange gode samarbeidspartnere i tankene. Min vei videre går gjennom idretten, sier hun bestemt.

–Vi som driver toppidrett lærer noe som ingen skoler kan lære deg, sier Nina Haver-Løseth.

– Dessuten handler det også her om å være til stede der man til enhver tid er. Derfor tenker jeg ikke så mye på yrkeskarrieren etter skikarrieren.

Først skal hun satse alt på de rennene som gjenstår i verdenscupen. Deretter i OL. Først senere kommer en yrkeskarriere…

 

– Aldri kjørt bedre teknisk

Nina Haver-Løseth lar seg verken stresse eller bekymre av at resultatene i første del av sesongen ikke har vært så bra som hun hadde håpet. For hun vet at mesteparten av sesongen fortsatt gjenstår.

– Jeg vet at jeg aldri har kjørt bedre teknisk på ski enn det jeg gjør akkurat nå. Det som har manglet i første del av sesongen er spenningen når jeg står på start. For å kunne prestere må man ha et ekstra gir når det virkelig gjelder, og tidligere har jeg vært god til det. Det handler både om overskudd og forventninger. Men samtidig gjelder det ikke å komplisere det for mye.

– Men jeg er ikke så veldig bekymret, egentlig. Man må bare regne med at det går opp og ned i idrett. Både jeg og laget vet at det kommer til å snu. Vi krisemaksimerer ikke, forsikrer hun.

Samtidig røper hun at hun har hatt liknende perioder også tidligere i karrieren, der den spenningen hun føler at hun må ha på start, rett og slett har uteblitt. Eller motsatt. Hun har bare ikke sagt så mye om det, og så har hun igjen funnet tilbake til sitt rette jeg.

For å komme fortest mulig på rett kjøl, har hun også pratet regelmessig med Olympiatoppens kognitive psykolog, Britt Tajet Foxell.

For Nina Haver-Løseth har prøvd alt: Fra å være så nervøs før start at hun rett og slett har kastet opp, til altså å oppleve at hun helt mangler den spenningen som skal til for å prestere sitt aller beste.

Dette kan snu igjen.

 

 

Ramme

– Courchevel er favorittbakken

Det har vært en del skriverier i mediene om at Nina Haver-Løseth skal være «redd for» den krevende bakken i Sölden. Kanskje fordi hun aldri har lyktes her.

– Jeg har rett og slett ikke mestret den bakken helt. Derfor er jeg heller ikke spesielt glad i den, sier hun.

Det har også vært omtalt at hun foran denne sesongen skal ha fått hjelp og gode råd av den tidligere stjernekjøreren Benjamin Raich til å mestre denne bakken. Da skjønte hun at hun slett ikke var den eneste som hadde problemer med å mestre den bratte og ofte isete bakken i Østerrike.

Likevel sier hun:

– Samtidig vet jeg at det er helt opp til meg hvordan det går der neste gang. Og jeg kommer til å prøve like hardt der som alle andre steder, forsikrer hun.

Hun har følt at hun ikke har kontroll når hun kjører i Sölden, men har etter hvert skjønt at skal man kjøre fort ned en bratt og krevende bakke, kan man ikke alltid ha full kontroll.

Men hva er så favorittbakken hennes?

– Det tror jeg må være den i Courchevel i Frankrike, sier Nina Haver-Løseth.

 

Om Nina Haver-Løseth

Navn: Nina Haver-Løseth

Alder: 28

Sivil status: Gift

Idrett: Alpint (tekniske øvelser)

Klubb: Spjelkavik IL

Oppvokst: Åse i Spjelkavik, like utenfor Ålesund

Bosted: Oslo

Aktuell: Del av World Cup-landslaget i alpint. Ett av våre største håp i kvinnenes alpine verdenscupsirkus, samt at hun har et klart mål om å gjøre det bra under OL i PyeongChang.