Dokumentaren «Aksel» viser med all tydelighet hvordan Aksel Lund Svindal overkom hindre som ville ha stoppet de fleste andre, med fokus på hans vei tilbake etter skader og hans karriere som en av Norges største utøvere i alpint…
«Aksel» fokuserer mest på hvordan han kom tilbake etter den stygge skaden han pådro seg i Kitzbühel i Østerrike i 2017, og satset videre mot OL i Sør-Korea året etter.
Den som ikke lenger husker helt hvordan det egentlig gikk, kan glede seg over en dokumentar med flere store spenningsmomenter med effektiv dramaturgi. De som har bedre oversikt over karrieren hans, vil få en større innsikt i hva resultatene har kostet ham.
Filmen holder kanskje en litt for høflig avstand til den private Aksel Lund Svindal, men viser med all tydelighet hvordan dette vinnerhodet overkom hindre som ville ha stoppet de fleste andre.
«Aksel» viser en viljestyrke av de sjeldne
Regissørene Filip Christensen og Even Sigstad i Field Productions har vært på tur med Aksel tidligere i skifilmene «Being There» (2011), «Supervention» (2013) og «Supervention II» (2016).
De har åpenbart utviklet et godt forhold til ham på disse reisene, som trolig har skapt den nødvendige tryggheten og tillitsforholdet mellom subjektet og dem selv.
Aksel forteller åpent og ærlig om utfordringene ved å komme tilbake, ikke bare etter skaden i 2017, men også etter det enda styggere fallet i Beaver Creek i Canada ti år tidligere. Faren hans forteller hvordan bekymringen for indre skader gjorde at alle organer ble løftet ut av kroppen og sjekket før de ble lagt på plass igjen.
Bare å overleve dette, for så å fortsette karrieren på absolutt toppnivå i 12 år til, vitner om en kamplyst og viljestyrke av de sjeldne. Filmen gir kanskje få klare svar på hva som ligger bak Aksels motivasjon. Den gir derimot en god indikasjon på hva han har måttet yte og tåle for å hevde seg i alpintoppen.
Monoton tilværelse
Noen av Aksels største bedrifter i utforbakken blir selvsagt viet plass, og vi får være med bak kulissene. Både hjemme, på sykehus, i treningsrom og ute på tur. Disse klippene viser noe av den – nødvendigvis – rutinemessige ensformigheten som preger hverdagen hos en toppidrettsutøver.
Samtidig savner man av og til noe mer. For eksempel det tragiske tapet av moren, som døde i 1991 av den sjeldne komplikasjonen fostervannsemboli under fødselen av sitt tredje barn. Det virker å gi mer praktiske utfordringer enn emosjonelle, slik det skildres i filmen. Det er garantert ikke en tilsiktet effekt.
Sårheten hos lillebror Simen Lund Svindal, som fikk sin egen svært lovende alpinistkarriere ødelagt på grunn av en alvorlig skade, kunne med fordel ha tatt mer plass.
Og Aksels innerste privatliv kan se ut til å være et skjermet område. Filmen er kjemisk fri for omtale av personlige forhold eller utenomsportslige aktiviteter. Det er åpenbart alpinisten Aksel som først og fremst portretteres, ikke privatpersonen. Kanskje bør man også lese selvbiografien «Større enn meg» (2019) for å få hele bildet av ham.
«Aksel» med svimlende sekvenser
Om filmen ikke går så dypt inn i sitt subjekt som man måtte ønske, er det ingenting å si på kvaliteten på det den faktisk viser oss.
Filip Christensen og Even Sigstad viderefører det stilsikre formspråket fra sine flotte skifilmer. Ikke minst tydelig i noen spektakulære utforsekvenser, skutt både med kroppskamera og drone. Ellers fantastisk lydlagt av rutinerte Vidar Grande og Gisle Tveito. Skulle man undre på hvor bratt en utforbakke egentlig er, har filmen noen svimlende sekvenser som gir inntrykk av det, også.
Omfanget av billedmateriell er imponerende. Både når det gjelder egne opptak, arkivklipp og private bilder (men hvorfor ikke gå «the extra mile» å restaurere de gamle og slitte familiebildene litt bedre?).
Christensen og Sigstad greier også å skape spenning rundt flere avgjørende renn. Det er den knivskarpe klippingen signert Mathias Brendsrud, Charles Griffin Gibson og Even Sigstad som skal ha æren. I samspill med treffsikre kommentatorklipp fra Eurosport og NRK, og akkurat passe pompøs musikk. Sistnevnte i form av Kristoffer Lo og Fay Wildhagen.
Samhold
«Aksel» viser med all tydelighet at Christensen og Sigstad blir stadig flinkere til å vise menneskene bak skibrillene. Slik «Supervention»-filmene bar bud om. Her resulterer det blant annet i noen fine formidlinger av det nære vennskapet mellom Aksel og Kjetil Jansrud. Dette til tross for duoens status som konkurrenter i utforbakken.
Den som har fullført rennet, melder alle erfaringer med han som står igjen på toppen med den største selvfølgelighet. Om det kan bety en svakere plassering for melderen har ingen betydning. Det er interessant å høre dem diskutere dette litt kontraintuitive faktumet i filmen.
Man får også en følelse av akkurat hvor mye skisporten har betydd for samholdet mellom far Bjørn og sønnene Aksel og Simen. Spesielt sett i lys av kona og morens død, uten at det sies i klartekst. Det trengs ikke. Jubelbildene med både gråt og latter forteller det man trenger å vite.
Den store respekten for Aksel Lund Svindals utrolige prestasjoner vil ikke bli mindre etter dette. «Aksel» er derfor dokumentarfilmen han fortjener.