Den glade Anna Odine Strøm fra Alta forteller til Skisport.no at skihoppingen sluker det meste av tiden hennes, men hun utfordrer seg også kreativt og som student…
Alta-jenta Anna Odine Strøm forteller til Skisport at skihoppingen tar det meste av tiden hennes. Og heldigvis for det, med medaljer i bøtter og spann fra VM i Planica og 193.5 meter i det historiske kvinnerennet i Vikersund.
Anna Odine Strøm – Allsidigheten selv
– Vi har symaskin på landslaget. Men den er alltid opptatt – til å sy og justere hoppdressene våre. Så Amanda måtte pent finne seg i å vente ett år på kostymet jeg lovte henne, ler Anna Odine.
Amanda er sju år, og yngst av de til sammen seks Strøm-søsknene.
Noe annet måtte 24-åringen også sette litt på vent:
– Jeg studerer paramedisin. Det vil si en treårig utdannelse som ambulansemedarbeider. Paramedic er nylig blitt en beskyttet yrkestittel, og kullet mitt er det første som får gleden av å bruke denne beskyttede tittelen. Det første året av studiene gikk fint, men så måtte jeg sette noe av studiene på vent, fordi det ikke er lett å bare operere på nett med paramedisin.
– Du må være mye fysisk til stede på skolen, fordi det handler om å behandle levende mennesker. Derfor kommer jeg til å søke permisjon fra studiet – for å satse utelukkende på skihoppingen. I hvert fall fram til OL i Cortina i 2026.
Utfordrer seg selv
Men når sommeren kommer, får hun litt mer tid innimellom.
– Jeg liker å utfordre meg selv på det kreative feltet – ved å skape og lage ting.
– Det var vel på høy tid at likestillingen kom så langt at dere fikk slippe til i Vikersundbakken?
– Ja, det vil jeg absolutt si. Vi har vist at vi kan hoppe på ski, og at vi har de ferdighetene som skal til, også i de aller største skiflygingsbakkene.
– Hva har Maren Lundby betydd for utviklingen som førte til at dere fikk slippe til i verdens største hoppbakke – i Vikersund?
– Maren har vært en god pådriver, god som hun er på så mange andre områder også. Hun er påståelig og hardarbeidene. Maren er til de grader en å se opp til for oss andre jentene på laget.
En god lagkompis
– Hvordan vil du beskrive deg selv som type?
– Jeg vet ikke. Jeg er i hvert fall en god lagkompis, og håper at jeg blir ansett som en god lagspiller, en som folk ser opp til – på grunn av det. Men når jeg sitter på bommen, klar til renn, er alle følelser for kompisene på laget lagt bort. Da hopper jeg for å vinne!
– Hvordan vil du beskrive de andre jentene på landslaget?
-–Vi er et bra arbeidslag. Alle sammen er veldig fine folk. Vi har en felles forståelse av hva som skal til for å bli best mulig i vår idrett. Vi drar nytte av en god vibe i den daglige lagprosessen.
Hele laget er bosatt på Lillehammer. Anna bor også i Innlandet fylke, kun en times bussreise unna de flotte treningsforholdene i Lysgårdsbakkene.
Ypperlig treningsmiljø
– Vi har et ypperlig treningsmiljø der. Robert Johansson trener sammen med oss, og snart kommer Daniel André Tande også. Han vil flytte til Lillehammer – for å få en forandring i treningshverdagen, forteller Anna Odine Strøm.
Hun legger til at amerikanerne også trener på Lillehammer.
– De er veldig hyggelige, og har opplevd en bra sportslig framgang i løpet av det første året vi har samarbeidet.
Anna er også blitt gode venner med noen av sine skarpeste utenlandske konkurrenter:
– Ema Klinec kom opp i World Cup samtidig med meg. Så henne kjenner jeg godt og melder en del med. Katharina Althaus og Selina Freitag er også gode venner av meg, forteller hun.
– Hvordan begynte du å hoppe på ski?
– Jeg ble dratt med av pappa Øivind på trening. Jeg skulle bare se på min to år eldre bror Fredrik – når han hoppet. Men jeg synes det var så kjedelig å stå der stille og uvirksom at jeg sa fra at jeg også ville hoppe. Så da satte jeg utfor på langrennski. I begynnelsen ramlet jeg hver gang. Men så fikk jeg større og brede ski, og det gikk mye bedre.
Var sporkjører
Anna fikk allsidig opplæring innen hoppkunstens finesser, fordi hun oft e måtte i sving som sporkjører for sine eldre brødre.
– Det var nyttig erfaring. Vi måtte også tråkke unnarennet i flere bakker. Det hadde vi ikke noe vondt av. Men den største æren for at jeg har kommet dit jeg er i dag, har foreldrene mine. Anja og Øivind har stilt opp hele veien – ellers hadde jeg ikke vært her nå.
Anna slo igjennom som et stort barneta-lent som tiåring da hun vant både hopp og kombinert i Solan Gundersen-lekene. Samme prestasjon gjentok Finnmarks-jenta også som 11- og 12-åring. Tre dobbeltseiere på rad ble det for stortalentet.
Hun spilte fotball og gikk mye på ski. Derfor hevdet Anna seg lenge så godt i kombinert. Hun startet sin skikarriere akkurat som Altas store sønn, Bjørn Wirkola. Han var også kombinertløper i begynnelsen – før det ble spesialhopp og to gull i VM i Oslo i 1966.
Hun var på sin første treningssamling med Norges Skiforbund som 13-åring.
– Som 15-åring var jeg ute på min første utenlandsreise, og tok mine første World Cup-poeng.
Flyttet sørover
Familien Strøm har bodd på Raufoss siden 2012. Da flyttet familien sørover til Lillehammer – for at de kunne følge opp sønnen Fredrik, da han begynte på NTG Lillehammer.
– Jeg gikk da i niendeklasse på ungdomsskolen, og begynte deretter på NTG jeg også. Det tredje og siste året på videregående tok jeg på Wang.
Den første treningsdagen foran Raw Air-finalen ble avlyst på grunn av elendig vær.
– Hvordan var det å få kun en treningsdag i monsterbakken i Vikersund?
– Det gjorde meg ingen ting. Jeg er vant til å hoppe i bakker jeg ikke har konkurrert i før. Flere steder har jeg måttet nøye meg med ett treningshopp – for prøve å lære bakken å kjenne. Det skjedde blant annet i et renn i Ljubno i Slovenia.
Likevel fant Anna aldri helt ut av Vikersundbakken. Ikke før i det aller siste hoppet, i selve rennet. Etter 166,5 meter på trening, hoppet hun 155 meter i første omgang. Men så tråkket Anna til med 193,5 meter i finaleomgangen.
God erfaring
– Der kom endelig noe som lignet på skiflyging. Uansett har dette vært veldig gøy, og er god erfaring å ta med seg. Jeg har jo ikke vært vant til store bakker. Jeg håper på å hoppe skiflyging igjen snart, sa Anna etter at det hele var over.
– Så du reiste fra Vikersund med en god følelse?
-–Ja, så absolutt. Rennet var en dag med mye adrenalin og glede. Det var på tide at vi fikk slippe til, og jeg håper at publikum kunne se at det er mulig også for oss jenter å gjøre gode prestasjoner i verdens største hoppbakke.
Mellom 3.000 og 3.500 mennesker dukket opp til starten av kvinnerennet. Stemningen var høy, og publikum heiet kraft ig på alle deltakerne – da de kom nedover tilløpet og ut i svevet.
53,5 meter lenger
For å sette ting i perspektiv, slettet Anna sin personlige rekord på 140 meter fra 2022 ettertrykkelig. Da betyr det ikke så mye at hun ikke ble bedre enn nr. 12 i Raw Air finalen. Det viktigste var å fly trygt og sikkert – i det aller første møtet med Vikersundbakken.
– Hvordan er tilværelsen som toppidrettsutøver?
– Jeg føler meg veldig privilegert siden jeg får holde på med noe som mange andre sikkert hadde hatt lyst til. Jeg setter veldig pris på sjansen jeg har fått. Derfor legger jeg ned en stor innsats – for å bli best mulig. Jeg vet jo at flere står i kø – for å overta plassene på landslaget. Så her er det bare å stå i prosess. Jeg har alt av tenkelig hjelp tilgjengelig, så det er bare å stå på. Jeg har vært veldig bevisst på å lære av egne feil, for å heve prestasjonsnivået mitt.
Stikkordet er karakter
– Hva driver deg?
– Jeg begynte å hoppe på ski fordi det er gøy. Og fortsatt er skihopping veldig gøy. Jeg har lært meg å like utvikling. Det er stå i prosess er avgjørende viktig for meg. På den måten utvikler jeg meg også som person. Stikkordet er karakter. Jeg vil lage den aller beste versjonen av meg selv.
Etter en bråte medaljer i VM i Planica, skulle ikke mange tro at Anna Odine sommeren 2022 var så langt nede hoppteknisk – at hun måtte lære seg å hoppe på ski, på nytt.
– Jeg har prøvet og feilet mye. Det viste seg at jeg tidligere klamret meg til kortsiktige løsninger, basert på en teknikk som ikke holdt mål. Derfor nådde jeg bunnen sist sommer. Det gikk skikkelig dårlig i bakken. Min trener Jermund Lunder bor på Lillehammer, og han hjalp meg med å finne den rette og mest effektive balansen i sittestillingen. Pappa har jo også hoppet selv, og han hjalp meg også mye med å få satsteknikken til å sitte.
Har fått bekreftelsen
– Hvordan har det vært å oppleve den enorme framgangen du har hatt i vinter?
– Veldig gledelig. At det vi har drevet med, har holdt så bra i VM og World Cup, har gitt oss den bekreft elsen vi trengte at vi gjorde ting riktig.
– Hva synes du om skeptikerne som før rennet sa at skiflyging ikke var noe for kvinner?
– De kan umulig ha fulgt med på utviklingen av kvinnehoppingen de siste årene. Alle vi 15 jentene som hoppet våre første hopp i Vikersundbakken – på trening, viste trygg og god hopping. Særlig da Alexandria Loutitt satte verdensrekord med 222 meter, kom det ultimate beviset på at vi kvinner kan hoppe like godt på ski som gutta. Veldig gøy at min venninne Ema Klinec toppet dette ytterligere i selve rennet, med enda en ny verdensrekord på 226 meter.
Klaffet til slutt
Anna var for tidlig i satsen alle tre treningshoppene, og måtte nøye seg med 166,5 meter i sitt lengste hopp på trening.
– Likevel var det gøy. Synd at jeg ikke hoppet lenger, men timingen stemte ikke. Jeg skulle gjerne ha vært 30 meter – eller vel så det, lenger ned i bakken, sa Anna. Og så skjedde akkurat det i finalen, med 193,5 meter.
Om anna odine strøm
Født: 17. april i 1998 på Alta sykehus.
Klubb: Alta IF.
Bor: På Raufoss.
Utdannelse: NTG Lillehammer og Wang Toppidrett. Studerer nå paramedic.
Høyde: 1.71 cm.
Sivil status: Single.
Hobbyer: Sying. Er glad i all slags håndarbeid. Leser også litt av og til. Liker best krimbøker. Hører ellers på lydbøker og ser på serier.
Favorittforfattere: Harlan Coben og Steve Cavanagh. Begge skriver kriminalromaner.
Favorittema på TV: Sport. Skiskyting med Johannes Thingnes Bø er helt knall. Ellers ser på fotball og basket.
Inn på landslaget: Foran 2019-sesongen.
Meritter: Sølv i mikslag i VM i Planica 2023. Bronse i normalbakke i VM i Planica, bronse i lagkonkurranse VM i Planica.
Bronse i lagkonkurransen i VM i Oberstdorf 2021.
VM i Seefeld 2019: Bronse i lagkonkurranse. Også bronse i mikslag i Seefeld-VM.
Junior VM: Gull i mikslag i Kandersteg i 2018. Bronse i normalbakke i Kandersteg i samme mesterskap.
NM: Tok gull i NM 2023 i stor bakke på Lillehammer, foran Silje Opseth og Maren Lundby.
Sølv i liten bakken i 2015 i Trysil, sølv i 2017 på Hamar, liten bakke, sølv i Oslo 2022 i stor bakke, bronse i liten bakke i Tolga 2016 og bronse i 2018 i Oslo, normalbakke.
Kombinert: Gull i 2015 i Trysil (u.off .), gull i 2017 på Hamar og sølv i 2016 i Tolga.
Vinter-OL for ungdom: Sølv i kombinert mixlag, Lillehammer 2016.
Det gjenstår å få til besøk i Nord-Norge, men vi sjekker planer for det nye store anlegget i Mo i Rana som ferdigstilles i disse dager. I tillegg er vi invitert til Skjærhaugen 18. – 19. september i deres nylagte plastbakker.
